Statsråd Aas-Hansens innlegg på rapportoverlevering: Tiltak mot alvorlig kriminalitet blant barn og unge

(Sjekkes mot framføring)

Tusen takk, Storberget, for en interessant og givende og grundig dokumentasjon i presentasjonen din av ekspertgruppens arbeid. Det er lett å skjønne at dere har gjort et skikkelig og ordentlig arbeid, og det er det vi trenger – at det  er skikkelig og ordentlig fordi det handler om ungene våre.

Jeg vil også takke hele ekspertgruppa for det arbeidet dere har gjort, både ekspertgruppa i seg selv og sekretariatet. Dere har hatt veldig liten tid på dere, og det er vi klar over. Allikevel, skjønner vi og har hørt litt herfra og derfra, at dette arbeidet er grundig og godt. Dere har jobbet effektiv, vi får nå gode, begrunnede forslag å jobbe med. Og det gleder vi oss til, ikke bare oss tre, men alle sammen.  

Bakteppet for dette er at Arbeiderpartiregjeringa, ikke bare vi som står her, men regjeringa som sådann, tar barne- og ungdomskriminalitet på alvor.

Vi er positive til at det tas grep, både nye og at en også understreker gamle, som gjør at hverdagen blir tryggere for alle.

Derfor prioriterer vi å bekjempe kriminaliteten og sørge for at lovbrudd møtes med en rask reaksjon, og med et innhold som fungerer.

I kriminalitetsdebatten tas det jo til orde for mange løsninger. En del av dem er lettvinte løsninger som vi vet ikke fungerer.

Det gjør ikke dere, det er jeg helt sikkert på, og det som ble understreket av Storberget i innledninga og som jeg er sikker på jeg finner her, er gode løsninger som faktisk vil virke.

Rapporten har tittelen De er våre barn – Om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det er en veldig god tittel, synes jeg, og det illustrerer – og sier også tydelig: Vi må jobbe sammen hvis vi skal lykkes. Vi kan ikke bedrive symbolpolitikk, vi må ‘holde hodet kaldt og hjertet varm’ i møtet med barna, i samarbeidet oss imellom.    

Vi skal være tøffe mot kriminalitet, men vi skal også være tøffe og kloke i forebygginga av kriminalitet.

**

Som du påpekte, og som det er riktig, rimelig og rettferdig å påpeke: De fleste barn og unge i landet begår ikke lovbrudd, og den er, så vidt jeg skjønner, lavere enn noen gang på andelen, og den er også lavere når en sammenligner Norge med andre land.

Så er det da den lille gruppa som begår den gjentatte og den alvorlige kriminaliteten, og det er den som står for mye av den økningen, som også deres tall viser, at har skjedd siden 2015-2016.

De er ikke mange. Politiet rundt om i landet vet hvor mange det er snakk om; de vet hvem disse er. Det gjør jo også at vi har et godt grunnlag i å kunne gå inn med tiltak som virker overfor de barna hvor det særlig trengs.

Som det også ble påpekt: Vi vet jo mye om denne gruppen barn. De har store utfordringer i livene sine, ofte fra tidlig alder, vokser opp i familier med store levekårsutfordringer, de har helseutfordringer, de er ofte utsatt selv for kriminalitet, både hjemme og ute, de kan være godt kjent for myndighetene og har vært mye i kontakt med det offentlige hjelpeapparatet.    

Som tidligere forsvarer, måtte jeg ofte jo ofte si at det er ingenting som forsvarer de alvorlige handlingene som skjer; det er ikke et forsvar for å begå drapsforsøk eller grov, alvorlig vold, men det forklarer den del hvorfor dette skjer, og det forklarer for oss voksne hvor det er vi særlig må gå inn med tiltakene, enten det er som innhold i en straffereaksjon eller for å forebygge at det går så langt.        

Dette er barn som trenger rammer. Når foreldre ikke kan sette rammene, så må samfunnet inn å sette de rammene.

Så ser vi at vi har ikke klart å hjelpe denne gruppen godt nok. Vi har mange historier om systemer som har sviktet. Barn har utfordret hjelpeapparatet og de ulike tjenestene, både kommunale og statlige. Vi ser, og jeg har opplevd det som dommer, som forsvarer og tidligere politiker: Sektorgrensene er uklare og tiltakskjedene ufullstendige. Og du påpekte, Storberget: Vi ser hull her, og de hullene må vi bidra til at blir tette.

Det er mange aktører som har ansvar for tiltak; det er mange aktører som må jobbe sammen. Dette er barn som må beskyttes mot seg selv, de må beskyttes mot andre, og vi må også sikre tryggheten til barna rundt disse barna, til samfunnet rundt disse barna. Det sammensatte, og ikke komplekse, men alle fall sammensatte, er grunnen til at vi er tre fra regjeringa her i dag og tar imot rapporten.  

---

Jeg merker meg ekspertgruppen både kommer med nye forslag og med forslag om å gjøre mer av det vi vet virker. Vi vet at mye virker, og det er jeg glad for at vi skal bygge videre på. At vi jobber kunnskapsbasert i møte med barn og unge, og at vi får et mer sammensatt tjenesteapparat, og at vi kommer tidlig inn.

Dette er jeg også glad for å høre at dere også understreker viktigheten av, at dere har forslag knytta til dette. Og ikke minst, foreslår dere systemer og strukturer for å styrke samarbeidet og få en koordinert, tidlig innsats.

Jeg er veldig glad for å kunne si at noen av forslagene deres er allerede i gang, som for eksempelet med hurtigspor i domstolen. Jeg har jobba med det som dommer, og nå er de i full gang. Jeg er sikker på at de vil gi effekter: Det gir raskere reaksjoner på kriminalitet, raskere reaksjoner på brudd på vilkår, og at det også vil ha en god forebyggende effekt. Det er jeg trygg på.   

Så er det også flere tiltak knytta til justissektoren vi skal vurdere nøye – og komme tilbake til.  

--

Igjen, tusen takk til dere alle for et veldig grundig og effektivt arbeid, som jeg er sikker på skal bringe oss videre i arbeidet for denne lille gruppa barn det er snakk om., som ødelegger egne og andres liv og som kan skape utrygghet i lokalmiljøene.

Med det vil jeg gi ordet videre til barne- og familieminister Lene Vågslid.

---