Statsministerens tale på Stortingets avslutningsmiddag

Sjekkes mot fremføringen

God kveld, kjære alle sammen.

Ja, jeg henvender meg til alle sammen, alternativet var å henvende meg til øvrigheten.

Jeg kunne starte med «President» eller «Ordfører». For her sitter altså både han som vokter Grunnloven – og hun som vokter skjenkebevillingen.

Men i kveld er virkelig den ene gangen jeg trygt kan si – uten at noen skriver bok og kaller det en skandale: «Alle skal med». Medrepresentanter, regjeringsmedlemmer – og med veldig stor glede – all dere som er med oss, ektefeller, ledsagere – så bra folk!

Kjære alle sammen,

Tenk hva fire år gjør med oss – tenk tilbake på de fire siste. Vi markerer i dag avslutningen på en stortingsperiode som startet med munnbind, meteren og «du er muta». 

Som fortsatte med stigende strømpriser, matpriser og renter. Og inflasjon, som et par generasjoner knapt har erfart. 

Og fra 2022 igjen full krig på vårt eget kontinent. 

På ende-veggen her i Rådhuset har vi kunstverket «Arbeid, administrasjon, fest» av maleren Henrik Sørensen – kanskje ikke en helt feil måte å oppsummere stortingshverdagen på.

Arbeid – ja – hardt arbeid. Dere vet det. Dere ektefeller vet det. Stortinget er hardt arbeid. Regjering også kan jeg bekrefte. Lange dager. Mange møter. Mye reising. Seige prosesser om store – og mange ikke så store – saker. 

Ofte har jeg gjennom disse turbulente fire årene tenkt at våre politiske motstandere jobber litt vel hardt. Men på vegne av demokratiet sier jeg takk for det. Opposisjon skal matche posisjon. Og som en slags trøst til dere som har jobbet ekstra mye og kanskje kan føle seg utbrent: Jeg hørte følgende observasjon her forleden: «Helt utbrent er man ikke før man forlater krematoriet!».

Nok om det. For vi snakker altså om kunstverket på veggen her.

Ledd to i navnet – Administrasjon: Ja, velbekomme – det har det vært mye av – eller kanskje mye på den gale måten. Henrik Sørensens bilder mangler illustrasjon av kontoret for reiseregninger, bilag for husleie og billedgjøring av hva 40 kilometers kjøreavstand til Stortinget betyr.

Men er det altså fest, på en av sommerens varmeste og fineste dager: og la oss holde fast i den vi er i gang med nå – en fin tradisjon.

I ukene som kommer skal det skrives og podcastes om disse fire årene, og alle her har sin fortelling – og noen fortellinger har vi felles.

En amerikansk forsvarsminister beskrev en gang det man møtte av oppgaver i politikken. Det var det kan kalte: «known knowns, known unknowns og unknown unknowns – oversatt: Kjente kjente, kjente ukjente og ukjente ukjente.

Som dere skjønner har jeg også nå begynt med å sitere andre politikeres tåkeprat! Helt vederlagsfritt.

Men dere tar poenget?

«Kjente kjente» i denne perioden: Som at Senterpartiet vil reversere ting, Fremskrittspartiet vil kutte ting, Rødt vil veldig mange ting, Pasientfokus vil én ting, Kristelig Folkeparti vil satse på én stor energikilde – altså kjernekraft, på hvert et nes i Norge – mens Arbeiderpartiet er – hm – mer «I bevegelse» for å låne en passe vag boktittel til en veldig bra bok jeg har skrevet.

Så finnes det ting vi vet at vi ikke vet, «kjente ukjente».

Vi vet at vi vil bruke mer oljepenger – men det er noe med måteholdet i nasjonal-genet vårt – som gjør at vi liksom ikke liker å si det. Vi sier heller «Nasjonal dugnad». «Omstilling». «Målrettet pengebruk» – noen ganger litt uklart hvilket mål, men det høres jo bra ut. «Pengebruk tilpasset situasjonen». Eller: «Vi har ikke råd til å la være». 

Eller som MDG sier: «50 ways til å gi bort hele oljefondet» – melodi Paul Simon, tekst Rasmus Hansson.

Da er det kanskje greiere å lytte til Høyre: «Ingen slagord – bare pengebruk».

Og så finnes det ting vi ikke visste at vi ikke visste. Og dere, kanskje er det er de «ukjente ukjente» som vil prege fortellingen om denne stortingsperioden – og vær obs – også den neste.

Da vi møttes for fire år siden til denne festen, trodde vi at pandemier fulgte stortingsperiodene. Men, den fortsatte over i denne perioden – overraskende nok, i alle fall for min regjering.

Så har det vært energikrise. Løse reinsdyr på Fosen – en bøling av dem skal være på vei til erstatningsbeite et sted i Østerdalen – nær deg, Trygve! – watch out!

Og i forlengelsen av akkurat den saken – så har vi har lært et nytt ord i denne perioden – ordet «siida», om noen lurer – så er det samisk for «saker som får statsministeren til å svette i spørretimen».

Så har det altså vært prisvekst – og det slår rett inn i lommebøkene … til stortingsrepresentantene: Jeg ser at flere og flere retter i stortingskantina har fått prislapp med tosifret beløp. 

Det er sjokkerende – i verdens rikeste land – at en av kantinas mest moderne retter – Cabaret fiskeboller i hybrid saus – noteres nå godt over 10 kroner. Og sist jeg spiste den, var den i tillegg utsatt for krympflasjon – altså: kostet mer, men leverte mindre.

 

Gode venner,

Den store fresken på veggen her har jeg omtalt. Det som er malt langs veggen forteller en annen historie: Den kalles Okkupasjonsfrisen om krig og okkupasjon i Norge for over 80 år siden, malt av Alf Rolfsen.

Nå skjer det igjen – i Europa. Denne perioden vil for alltid være preget av det vi våknet til 24. februar 2022. Russlands invasjon, fullskala krig i Europa. Og siden – mer enn 1100 dager med krig, ødeleggelser, lidelser, utrygghet i så mange former – og nesten 80.000 ukrainske flyktninger rundt om i norske kommuner – alle sammen.

Min tale skal ikke handle om krigen. Men om en del av måten vi møter den på. Samholdet mellom oss. For det har vi også vist: kvaliteten ved det norske demokratiet, at vi evner å finne sammen i saker som krever nettopp det.

Den fremste blant slike saker er forsvaret av demokratiet, som Nansen-programmet for Ukraina og langtidsplanen for forsvaret.

Dette er saker som på tvers av motsetninger og skillelinjer, forener oss. Ingen andre nasjonalforsamlinger har klart noe liknende.

Og det vil jeg takke dere for. Og mane til at vi holder fast ved dette samholdet også etter 8. september.

Så er det også tid for avskjed: 61 representanter takker for seg. – 61. En liten digresjon: Uten å nevne navn trodde jeg et øyeblikk, stående midt på Finnmarksvidda en mørk desemberdag i fjor – at det skulle bli 62. Men altså: det ble 61.

Dere som går av, mister mange privilegier, skal vi tro omtalen i avisen. Det skal vi ikke alltid. 

En aktuell sak som har vært oppe i vår er avstanden for når man får pendlerbolig. Gunnar Stavrum har meldt seg på i debatten. Han mener at grensen på 40 kilometer fra Stortinget er for lav. Til det vil jeg bare si: Har du prøvd togtilbudet på Østlandet, Gunnar?

Men dere: den viktigste – og virkelige frynsegodet – det politiske privilegiet – det er å få være med på å forme fremtiden. Få være folkevalgt, kjenne på ansvaret. Være tillitsmann og -kvinne. Finne løsninger i skjæringspunktet mellom folkevalgte fra hele landet.

Mange snakker om at det er rekrutteringskrise i politikken. Jeg vet ikke. Mange søker hit for første gang. Mange søker seg tilbake, savnet blir for stort. En jeg kjenner startet perioden langt fra Stortinget med å få jobb i en stor bank. Så ville han ikke ha den jobben likevel, han tok heller forlengelse i den jobben han hadde og droppet dermed også AFP. 

Men så fortet han seg – og var på rett sted til rett tid her på nyåret. Og her forleden landet han det reviderte budsjettet i Stortinget, et budsjett med mye bra, smått og stort, som blant annet opprettelse av et nytt filmfond i Østfold – kom ikke og si at politikk ikke er spennende!

I kveld vil jeg rette en spesiell takk til ektefeller og ledsagere - dere som følger og støtter – og som må leve med fravær og noen støyter dere på ingen måtte hadde ønsket eller bedt om. Noen av oss kommer nå hjem til familien – noen ganger til glede – ingen pendling mer – og noen ganger til frustrasjon – skal den avgåtte bare svime rundt her?

Så for å si det som det er – det var for å skåne Ingrid fra å ha Jens svimende og nynnende rundt i huset at vi fikk ham inn i seniorprogrammet i regjeringen og tilbake i lønnet arbeid. 

Det minner meg om en historie jeg hørte nede i Agder et sted. En stridbar politiker hadde gått av og møtte venner og familie etter avskjeden og sa seg lykkelig for at han skulle slippe å ha noe med denne ene og den andre å gjøre.

Denne mannen kom fra et parti som bygger opp under forventningen om at han etter livet på jorden skulle få sin plass i Paradiset. En slektning sa til ham: – Du skal ikke snakke negativt om din neste – tenk i Paradis må du omgå alle mulige mennesker. Nei, sa mannen. I paradis skal jeg sitte i lag med familien! 

Takk til familie og venner – takk alle kolleger – takk for innsatsen og engasjementet. Det sies ofte som visdomsord at «ingen er uerstattelige» – kanskje det – men alle her har i perioden vært «uunnværlige».

Takk og god sommer!