Statsministerens tale på landsmøtet i Arbeiderpartiet

Sjekkes mot fremføring

Vi skal gjøre det viktigste i folks liv – til det viktigste i vår politikk.

Se fremover – ikke bakover.

Forandre Norge.

Og skape trygghet for fremtiden!

Politikk i et demokrati har ett stort stevnemøte

– og det er møtet med velgerne i valg.

I dag er det 158 dager igjen.

Og dere – målet vårt er klart: valget 8. september,

det er et valg vi kan –

og skal vinne!

 

Norge har – for første gang på 25 år – en Arbeiderparti-regjering.

Og den regjeringen sitter her.

Å gå ut på Slottsplassen sammen med dere den februardagen – og bli tatt imot av mange av dere som sitter her i salen: Gleden og stoltheten fra den dagen – den varmer fortsatt!

Siden da har tusenvis fulgt etter.

Unge og gamle melder seg inn, de peker på Arbeiderpartiet – og de gjør det fordi de har forventninger til oss – og tror på at vi kan skape trygghet for landet.

Trygghet for lommeboka.

Trygghet for barna våre.

Ja, trygghet for fremtiden!

Og det er nettopp det jeg vil snakke med dere om i dag:

Hvordan vi – i vår urolige tid – skal skape trygghet for fremtiden.

For dere, der det er utrygghet, der fellesskap trues –

der skal vi være, med alt vårt engasjement

der skal vi skape forandring.

Det er vår oppgave!

 

Da jeg var utenriksminister, lå det alltid en gul lapp på kontorpulten min.

Ikke stor. Ikke prangende. Bare en gul post it-lapp.

På den stod det: «Utenrikspolitikkens oppgave er å gjøre innenrikspolitikken mulig».

Det betyr at vi må være der ute – for å kunne skape trygghet og frihet her hjemme. For står Norge støtt i verden, står nordmenn sterkt i hverdagen.

Den gule lappen betydde mye på den tiden jeg var utenriksminister.

I dag betyr den enda mer.

Mens vi er samlet til landsmøte, går rundt 600 000 nordmenn til en jobb som trolig ikke ville vært der – om ikke utenrikspolitikken hadde bidratt til å gjøre det mulig.

For husk dette:

Nesten halvparten av det vi produserer i Norge, selger vi til utlandet. Over 80 prosent av alt dette går til Europa:

I Tyskland ruller biler ut av fabrikker – med aluminium støpt på Karmøy og med felger smidd på Raufoss.

I Frankrike spises millioner av bagetter – av korn som er dyrket med gjødsel fra Herøya, noen med laks fra Frøya.

Og hver eneste dag strømmer norsk gass til Europa – lyser opp gater, varmer hus og skaper stabilitet i en urolig verden.

Alt dette, dere – fordi vi har en utenrikspolitikk som gjør innenrikspolitikk mulig.

Men nå blinker varsellampene:

Tollmurer og økonomisk uro truer tryggheten for bedrifter og arbeidsfolk. Og det som truer tryggheten truer også fremtiden.

«Vi er stolte av det vi gjør – men vi aner ikke hva som venter oss». Det sa en av industrimekanikerne da jeg besøkte industrien på Helgeland.

For hva skjer – hvis markedene der ute lukker seg – bak høye tollmurer?

Og hvis uroen brer seg?

La oss være ærlige: Mye av utryggheten kan spores tilbake til 20. januar – da USA fikk ny president.

Der USA før var et fyrtårn for en åpen verdenshandel, for internasjonalt samarbeid om klima, helse og bistand og et sterkt demokrati, utfordres nå det USA har vært med på å bygge opp gjennom tiår.

Stilen er annerledes. Tonen og formen uforutsigbar. Og vi sorterer mellom konfronterende retorikk og politikk som faktisk vil følges opp.

Ord har alltid sin betydning, men vi må også se forbi og bakenfor ordene. Og der ser vi nå et klart politisk skifte. I natt kom bekreftelsen på at USA innfører generelle tollsatser på en rekke land, også Norge.

Og med det bryter Trump med en sammenhengende nedbygging av tollmurene siden mellomkrigstiden.

Dette vil ramme norske bedrifter direkte, arbeidsplasser kan bli rammet og produkter kan bli dyrere – også for norske forbrukere.

Hvor alvorlig det blir, vet vi ennå ikke, men det som er klart er at økt toll, særlig mellom nære partnere, er dårlig nytt for verdensøkonomien – og dere, da er det også dårlig nytt for Norge, med vår åpne økonomi.

Derfor vil jeg være helt klar: Denne regjeringen er på jobb for Norge.

Vi er forberedt på det som nå skjer. Vi har en plan. Vi kommer ikke unna at vi vil bli berørt. Men vi gjør alt vi kan for å beskytte norske arbeidsplasser mot handelskrig.

Ute i Europa, i møte med amerikanerne – og i G20, samlingen av verdens største økonomier, som Norge for andre året er partnerland i.

Og én ting er helt sikkert:

Er det noe som ville gjort dette vanskeligere for arbeidsfolk og bedrifter, så er det om vi møtte Europa uten å stå fjellstøtt på vår viktigste forbindelse dit: EØS-avtalen.

La meg si det så klart jeg kan, til de som utfordrer EØS-avtalen: Det kommer ikke på tale!

Arbeiderpartiet er garantisten for EØS-avtalen!

For mulighetene der ute – og jobbene her hjemme!

Til både venstre og høyre for oss har vi partier som skaper usikkerhet om EØS-avtalen.

Jeg sier gjerne: EØS er ikke perfekt. Vi må tilpasse oss direktiver, inngå kompromisser. Og vi mangler stemmerett.

Men å ikke ha EØS-avtalen – det ville vært ille i en normalsituasjon. Og nå – i urolige tider, nå ville det vært katastrofalt.

Da Senterpartiet gikk ut av regjering, sa jeg det klart:

Det er greit at et parti kan si nei til samarbeid med Europa.

Men en Arbeiderparti-ledet regjering kan ikke det. 

Norge kan ikke det.

Derfor gikk det som det gikk tidlig i februar.

Så sier noen: Et alternativ er å melde Norge inn i EU.

Ja, det er det – men det grunnleggende spørsmålet for meg som statsminister er egentlig: Hva tjener norske interesser best nå? Og hvordan kan vi som nasjon stå mest mulig samlet i denne urolige tiden?

Ja, vi bør ha en åpen debatt om Norges forhold til Europa.

Men en ny folkeavstemning om EU nå er ikke det beste for Norge.

I en urolig tid, vil jeg heller holde Norge samlet – enn å sende oss ut i en ny runde med for eller mot.

Nå trenger vi å bruke kreftene våre på å sikre norske interesser her og nå – ikke bruke kreftene på en lang, krevende medlemskapsprosess, som i tillegg risikerer å splitte oss.

Det er min vurdering – selv jeg, som er for EU.

Å stå samlet i politikken – det starter med oss selv – med regjeringen.

Vi er en mindretallsregjering – det betyr at vi må lytte. Forhandle. Finne brede løsninger sammen med andre partier.

Politikk nå til dags kan ikke være som å stake seg alene gjennom Birken.

Dere, norsk politikk – det likner mer på Team Pølsa:

Vi har et lag, vi har et mål, og vi vet at det kan bli litt kaos og litt krøll underveis. Men vi gir oss ikke. Og vi kommer i mål – sammen.

Dere husker dette: «Kompromiss er et av de vakreste ordene vi har», sa Thorvald Stoltenberg.

Det gjelder nå mer enn på lenge.

I denne stortingsperioden har vi hatt en sterk laginnsats – og jeg takker Senterpartiet for godt samarbeid i regjering og SV for godt samarbeidd på Stortinget.

Vi har kommet i mål med viktige saker, som pensjonsforliket og grunnrenteskatt for havbruk.

Og dere, vi har anerkjent Palestina som stat!

Midt i en krig holder vi liv i det eneste som kan gi et trygt hjem for både israelere og palestinere: To stater som lever i fred med hverandre!

Og skal vi komme dit, må jeg si – så det høres:

Det trengs umiddelbar våpenhvile!

Frigivelse av gisler!

Mer humanitær innsats!

Volden og krigføringen må stoppe!

Fra kant til kant har alle partiene på Stortinget samlet seg om Nansen-programmet for Ukraina og langtidsplanen for forsvaret.

Denne laginnsatsen er viktig. For dette er saker som både handler om forsvaret av landet vårt – og om forsvaret av verdiene våre.

Etter et «langt» 90-tall – der verdiene våre var på fremmarsj – så kjenner vi nå historien puste oss i nakken.

Dette er den mest alvorlige tiden siden andre verdenskrig.

For det er ikke langt til ukrainske  kvinner og menn som forlater alt for å forsvare landet sitt i møte med et brutalt Russland.

Det er ikke langt til nabolag som ligner våre – der mammaer og pappaer lærer barna forskjellen på lyden av et fly – og lyden av en rakett eller drone.

Dere, det er ikke langt til Ukraina. Til frykten. Til sorgen. Over 80 000 ukrainerne som bor i norske kommuner kan fortelle om det.

Men dere – det er heller ikke langt til motet. Til styrken. Til samholdet.

«For Ukraina står ikke alene – og det kan vi takke Norge for», sa president Zelenskyj til meg da han var i Oslo.

Så la oss si klart og tydelig tilbake til han og hele det ukrainske folk – fra hele Arbeiderpartiets landsmøte:

Ukrainas kamp, er også vår kamp.

Deres verdier, er også våre verdier.

Og deres håp – det skal aldri stå alene.

Det bærer vi med oss.

I hjertene våre.

I politikken vår.

I alt vi er – som mennesker, som land og som fellesskap!

Norge vet hva dette handler om:

Akkurat i dag – 3. april – er det 85 år siden de første krigsskipene forlot Tyskland – med kurs for Norge.

Noen få dager senere – 9. april – ble landet vårt brutalt angrepet.

Vi glemmer ikke de som sto opp da alt sto på spill.

De som kjempet. De som ofret.

Og i dag? Vel, i dag hviler ansvaret på oss.

Vi må huske at friheten ikke ble gitt til oss – den ble vunnet. At fred ikke er noe man får i dagens verden – det er noe man forsvarer.

Og her er vi ved noe veldig viktig: Det er statens ansvar å organisere Norges Forsvar. Men dere, forsvaret av våre verdier starter ikke med staten – men med hver og en av oss.

Nå gjelder den historiske setningen: «Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, men heller hva du kan gjøre for ditt land».

Hele Norge må nå ta ansvar. Du og jeg må være våkne og varsomme i møte med desinformasjon. Tenke kritisk, stå opp mot løgn. Bidra i nabolaget, i beredskap, i frivilligheten. Og vite at det du gjør – eller lar være å gjøre – faktisk betyr noe.

Forsvaret av Norge er noe vi gjør sammen.

Og la meg gjenta: Norge truer ingen. NATO truer ingen.

Vi vet at jo sterkere forsvar vi har, jo tettere vi står med våre allierte, desto mindre sannsynlig er det at noen truer oss.

Vi har nesten doblet forsvarsbudsjettet – fra 65 til 125 milliarder kroner.

Vi styrker alle grener av det norske forsvaret. Produksjonen av våpen og ammunisjon i Norge trappes opp.

Og samtidig som USA fortsatt er Norges viktigste allierte, er det bred politisk enighet om at vi – og alle andre i Europa – selv skal ta større ansvar for egen sikkerhet.

Det gjør vi nå i Norge, og det gir jeg honnør til alle partiene på Stortinget for.

For dette, kan ikke handle om høyre eller venstre.

Ikke om posisjon eller opposisjon.

Dette handler om Norge.

Om landet vårt.

Og én ting vet vi –

med sikkerhet,

med hele vår historie bak oss:

I Norge står vi sammen når det virkelig gjelder!

 

Om vi trekker lange linjer, så er Norge:

Arven fra folkestyret Norge kjempet seg til i 1814.

Friheten vi vant i 1945.

Og det er historien om et land og en velferdsstat som ble bygd på ideene om å yte etter evne og få etter behov, om å stille krav og stille opp, og om å skape og dele.

Disse verdiene gir oss det Norge vi kjenner i dag:

Med små forskjeller. Høy tillit. Sterke fellesskap.

Våre verdier kan ikke måles i kroner og øre.

Men la oss være ærlige: For folk handler et godt samfunn – og livet i hverdagen – også om kroner og øre.

At overskuddet som skapes i Norge fordeles rettferdig.

Derfor må det lønne seg å stå opp om morgenen.

Det må lønne seg å jobbe.

Og så må lønningene stige mer enn prisene.

Sånn var det i Norge i lang tid. Folk fikk økt kjøpekraft – år for år.

Helt frem til 2015.

Det året snudde det i folks økonomi.

Det året gikk folk inn i år hvor det svingte mellom pluss og minus, og i flere år holdt ikke lønna lenger tritt med prisene.

Da kom vi inn i en situasjon som mange amerikanere har levd med i femti år:

Du jobber like hardt som før – men får ikke ta del i velstandsveksten.

Da begynner du å lure – og spør: Er det noen som ser meg? Er det noen som kjemper for meg?

Og dere, til de spørsmålene skal Arbeiderpartiets svar være ja! 

Derfor har Arbeiderpartiets mål vært krystallklart:

Folk skal få bedre råd!

Selv om verdensøkonomien er utrygg, så er jeg trygg på to ting:

Det ene er at det er bra at Jens Stoltenberg er finansminister i Norge. Og det andre – det er at trygg styring og ansvarlig pengebruk gir resultater:

Etter nesten ti år uten reallønnsvekst, økte kjøpekraften med 2,4 prosent i fjor. Vi må tilbake til 2012 for å finne et like høyt tall.

Siden 2021 har 148 000 flere kommet i arbeid.

Og arbeidslivet de går inn i, er bedre organisert:

Mer heltid. Mindre deltid.

Flere faste jobber. Færre midlertidige – og vet dere hvorfor? Fordi vi sørget for at det mest midlertidige med loven om midlertidige ansettelser, var loven selv!

Ledigheten er rekordlav – to prosent – bare over grensen til Sverige er bildet et helt annet.

Eksporten fra Norge har aldri vært høyere.

Bedriftene investerer.

Overskuddene blir større.

Norge skaper mer.

Og vi vet: Når vi skaper mer, da kan vi også dele mer.

Når vi legger sammen budsjettene våre, har vi gjort mye for å gi folk bedre råd.

Vi har kuttet inntektsskatten – skatten på arbeid – med 11 milliarder kroner for folk med vanlige inntekter.

Vi har doblet fagforeningsfradraget.

Gjort skolefritidsordningen gratis på 1., 2. og 3. trinn.

Vi har gjort barnehagene historisk rimelige.

Barnetrygden er skrudd opp.

Og summen av dette viser at politikk nytter: For tredje året på rad vokser færre barn opp i fattigdom. Det er viktig overalt – men spesielt i Oslo og storbyene, der vi vet at forskjellene er størst.

Det betyr at flere barn ikke trenger å grue seg til å åpne matboksen i storefri. Og at mammaer og pappaer, som så ofte har måttet si nei, litt oftere kan si ja.

Og dere, vedtak her på landsmøtet har ført til et pensjonsløft – i begge ender:

For fremtidens pensjonister, betyr det at de tjener pensjon fra første krone.

For dagens pensjonister, betyr det mer å leve for her og nå.

Og vi garanterer: Så lenge vi styrer vil pensjonistene aldri gå i minus når vi andre går i pluss!

 

Vi skal gjøre mer for at folk får bedre råd og mer trygghet for egen økonomi.

Til høsten innfører vi Norgesprisen på strøm.

Linjen bak er lang:

De strie fossene som dundrer ned fjellsidene, ustoppelige, utemmelige – helt til vi fant ut at vi kunne temme dem.

Dette er Norge. Dette er kraften vi har bygd opp, forvaltet og delt –

  til lys i husene,

  til arbeid i fabrikkene,

  til velferd for alle.

Og sånn skal det være også i fremtiden:

  Vi bestemmer over våre naturressurser.

  Vi bestemmer hvor vi bygger ut.

  Vi bestemmer hvilke kabler vi trenger – og om vi trenger dem.

Det heter politisk styring.

Men: De siste årene så har strømprisene vært altfor høye, utløst av Ukraina-krigen og Russlands krig med gass.

Og vi grep inn:

  Strømstøtten var på plass få uker etter at vi tok over i 2021.

  Vi innførte ordninger som gir bedrifter bedre tilgang på fastprisavtaler.

Det hjalp. Men jeg skal være ærlig:

Strømstøtten var ikke nok for å gi folk trygghet fra svingende strømpriser.

Derfor gir vi folk mulighet til å velge Norgesprisen:

En lav og stabil fastpris på 40 øre kilowattime pluss moms fra oppstart  

Det gjelder hver time, hver dag, hele året, i alle prisområder, hjemme og på hytta.

En gang temmet vi fossene, nå temmer vi prisene.

For å sikre det som alltid har vært vår politikk:

Ren og rimelig kraft – for folk, for næringsliv, for hele Norge.

Sånn tar vi styring.

Sånn gir vi folk bedre råd.

Og dere – sånn viser vi at vi er på jobb for Norge!

 

Å være på jobb for Norge handler ikke bare om å skape trygghet her og nå.

Det handler også om å være villig til å forandre Norge. Også når det krever mot. I de sakene der vi virkelig skal kjenne på – hvem er vi til for.

En av de første beslutningene Arbeiderparti-regjeringen tok i februar, var å gjøre FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne til norsk lov. Vi leverer på programmet vårt, og på en kamp gode partifeller har kjempet i mange år.

Fordi mennesker med funksjonsnedsettelse har de samme menneskerettighetene som alle andre – og de skal ikke bare respekteres som et prinsipp, men også oppfylles i praksis.

Dette handler om våre verdier – og om viljen til å utfordre det etablerte.

Viljen til å forandre handler om viljen til å reformere, digitalisere, effektivisere – og gjøre ting på nye måter.

For over 20 år siden sa Erna Solberg noe som gjorde inntrykk på meg: «Går du inn for endring, blir det bråk.»

Det kan Erna Solberg ha rett i enkelte ganger.

Men er ikke det også prisen vi må være villig til å betale?

Jeg tror politikere som ikke tør å endre, som sitter stille i båten til slutt skaper mest bråk.

For det  skaper frustrasjon.

Stillstand.

Mistillit til at politikk kan gjøre en forskjell.

Dere, jeg frykter ikke ny politikk.

Jeg frykter gammel!

Arbeiderpartiet bærer et stort ansvar for det moderne Norge.

Og nettopp derfor må vi også være ærlige kritikere av det vi selv har vært med på å bygge.

Vi må stille spørsmålet: Hva er det som ikke virker lenger? Hva må forandres?

Det siste året har jeg stilt disse spørsmålene i lokallag og fylkeslag over hele landet.

Svarene har vært klare – og engasjementet stort.

Veldig mange er opptatt av det helt nære:

Helse og skole. Legen og læreren. Trygghet for jobben.

Og her – i det nære – må vi skape forandring.

For det er i øyeblikk som disse at systemet må fungere:

Som når barnet ditt våkner klissvått av feber, og du ikke vet hva du skal gjøre.

Når du kjenner en ny, stikkende smerte – og lurer på: Er det er alvorlig?

Når moren din begynner å glemme avtaler – og du kjenner uroen i kroppen.

Det er da tryggheten må være der.

Akkurat da – mellom venting og blålys – der er ikke Norge bra nok i dag.

I år etter år satt den forrige regjeringen og så på – mens tusenvis mistet fastlegen sin.  Fastlegen som løser det meste av det som plager oss, og som har nøkkelen inn til resten av helsetjenesten.

Vi har avverget en fastlegekrise: Over 160 000 flere nordmenn har en fastlege sammenliknet med i 2021.

Men så spør mange: Hva om du ikke får time?

Det er ikke godt nok når du kjenner på uroen – og kanskje er nødt til å betale dyrt hos en privat lege i stedet.

Mange har ikke råd til det.

Og om årsaken til at folk velger privat helsehjelp er at den offentlige helsetjenesten ikke er tilgjengelig, da er det ikke vår oppgave å forsvare systemene.

Vår oppgave, gode venner: det er å fikse systemene!

Vinner vi valget til høsten, vil folk få en mer moderne fastlegeordning:

Du skal enkelt kunne bestille time digitalt – på ett sted for alle fastleger i Norge.

Flere skal få hjelp digitalt med video, tekst eller telefon.

Og når du ikke får time, eller timen ikke passer, setter vi nå i gang piloter så du kan få digital konsultasjon hos en annen lege.

For det er jo sånn: Sykdom spør ikke om du har tid.

Lungebetennelse sjekker ikke åpningstidene.

Og bekymringer forsvinner ikke bare fordi det er helg.

Vi skal fortsette å få ned ventetidene på sykehus.

Vi skal fortsette å styrke eldreomsorgen – både for de som vil bo hjemme – og for de som trenger sykehjemsplass.

Og vi gjør dette fordi vår felles helsetjeneste skal være den beste helseforsikringen – nå og i fremtiden!

 

I fellesskolen, dere – der starter så mye av det som betyr aller mest.

Også her trengs forandring.

Altfor mange barn mister troen på seg selv – før de har rukket å vise hva de kan.

Vi vet at skoleresultatene har gått feil vei.

Altfor lenge har systemet forsøkt å feilsøke barna – i stedet for å oppdatere seg selv.

  Vi har gitt barna tester, når de trengte lek.

  Vi har gitt dem skjermer, når de trengte voksne.

  Og vi har satt diagnoser, når de trengte støtte og struktur.

Men nå skjer det forandring – nå bygger vi en skole som ser hele barnet – og gir dem noe å strekke seg etter.

Mer disiplin og trygghet – læreren må være sjef i klasserommet.

Et sterkere lag rundt elevene – med flere trygge voksne.

 En mer praktisk skoledag – som passer til hodene og hendene i klasserommet.

Og dere, mobiltelefonene ut, mindre skjerm: Vi garanterer elevene fysiske bøker – for lesing, det er noe vi skal gjøre hver dag i norske klasserom.

Dette er vårt løft for den moderne fellesskolen.

Høyre og Fremskrittspartiet vil en annen vei:

De vil tilbake til nivådeling av elever – lenge før barna har fått mulighet til å vokse.

De vil privatisere fellesskolen – ja, Fremskrittspartiet vil til og med ha fri etableringsrett for privatskoler.

Og Høyre vil ha moms på bøker – det betyr: færre bøker, mindre lesing, mindre læring.

Det mener jeg er et omvendt kinderegg: Tre dårlige ting på én gang.

Vi vil en annen vei:

En sterkere fellesskole – for alle barn,

uansett hvem du er,

uansett hvor du kommer fra,

og uansett hvor du vil i livet!

 

Mye av politikken vår handler om å fornye, forbedre og forandre.

Men å skape trygghet for fremtiden handler noen ganger om det motsatte:

Nemlig å ta vare på det vi har.

Det bringer meg til en januarkveld i år.

Jeg hadde akkurat kommet inn døra, kokt meg en kopp te og satt meg i sofaen for å se på TV.

Jeg tenkte det skulle bli et rolig avbrekk, men så er det jo sånn: Når jeg tenker det – skjer ofte det motsatte.

Plutselig satt jeg og fulgte med på en debatt om noe av det mest grunnleggende vi har i dette landet: Retten til sykepenger når du blir syk.

LO-leder Peggy stod i Debatten-studioet – hun stod helt alene på den ene siden.

På den andre siden stod syv ledere for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner.

Syv mot én! I skolegården ville det vært feige lag.

Fredrik Solvang sa: «Du står her mutt putt alene.»

Da svarte Peggy: «Jeg står her ikke alene. Jeg står her på vegne av én million arbeidstakere – og 63 000 tillitsvalgte.»

Jeg vil kalle det et svar for historien.

Der stod Peggy – og forklarte hvorfor sykelønnsordningen er viktig – og hvordan vi kan få ned sykefraværet.

Akkurat her passer det å rette en takk.

Til fagbevegelsen.

Til LO.

Og til deg, Peggy.

Vi husker hvordan denne historien det endte.

Du vant.

Takk for det.

Og la personlig si til deg: Takk for alt du tok på deg da du brått måtte ta over lederansvaret i LO for fire år siden.

Vi er stolte av å vite at når du er her, på landsmøtet – så er det også som tillitsvalgt i Arbeiderpartiet.

Og dere, det er det fineste uttrykket for det faglig-politiske samarbeidet!

 

Gode venner,

Om vi vinner valget, kan folk forvente en regjering som er på jobb for Norge.

Vi garanterer for sykelønnsordningen.

Vi skal få 150 000 flere i arbeid og bygge flere boliger – for alle fortjener muligheten til å bidra og et sted å høre til.

Vi skal gjøre en ekstra innsats i storbyene.

Og vi skal gi næringslivet mer forutsigbarhet – og utvikle ny industri og ny kraft med en aktiv næringspolitikk.

Men så er det ett mål ingen andre partier rekker hånda i været for.

Men det gjør vi, og det gjør jeg her igjen: Norge skal nå målet fra Paris-avtalen innen 2030.

Også her med den gule lappen – i nært samarbeid med Europa.

Og om én uke legger vi frem en ny klimamelding – som setter nye mål for 2035 på vei mot lavutslippssamfunnet i 2050.

Vi legger nå frem årlige klimabudsjetter – der vi teller tonn, som vi ellers teller kroner.

Og vi har brede nasjonale tiltak – og målrettede, lokale tiltak for klima, miljø og natur.

Et godt eksempel finner vi her, i byen min:

Oslofjorden har alltid vært mer enn en fjord.

Den er barndomsminner og sommernetter.

Morgendukkert og måkeskrik.

Men nå roper fjorden stille om hjelp.

Under overflaten ligger nitrogen, fosfor og miljøgifter. I vannkanten driver plast og forsøpling. Og langs åkrene siger næringsstoffer ned i bekkene.

Altfor mye liv i fjorden har forsvunnet. Men Oslofjorden skal ikke dø:

Vi strammer inn på utbygging i strandsonen, restaurerer ødelagt natur, beskytter fiskebestandene, rydder plast og kjemper mot forurensning, urenset utslipp og avrenning fra landbruket.

For Oslofjorden skal ikke stå tilbake som et barndomsminne fra min generasjon: Det skal være en fjord vi kan gi tilbake til ungene våre.

Klarere, rikere, levende igjen!

 

Gode venner,

Valget til høsten står nå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet – og en regjering ledet av Fremskrittspartiet.

Det blir en regjering med tyngdepunkt til høyre for Høyre, der Fremskrittspartiet vil bruke 34 milliarder kroner på å fjerne formuesskatten.

Høyre vil bruke litt mindre – men over 80 prosent av pengene går til Norges én prosent rikeste. Halvparten går til de 0,1 prosent rikeste – 4750 personer.

Tenkt på det! I denne tiden er dette nærmest det viktigste for dem.

Så viktig at de til og med hevder at Norges forsvarsevne er avhengig av kutt i formueskatten. For å sitere Dagens Næringsliv: dette «høres ut som om det kommer fra et nachspiel i Unge Høyres lokallag på Bygdøy.» Sitat slutt – og godt sagt.

Og regningen for alle formueskattekuttene? Den sendes videre:

Det blir mer velferdskutt – og mindre trygghet i arbeidslivet.

Det blir mindre aktiv næringspolitikk – og mer selskapsskatt for bedriftene.

Ostehøvelen er slipt igjen – og vil skjære over overskuddet til opp mot 200 000 bedrifter. Det er rørleggere, elektrikere, hotellet, hjørnesteinsbedriften – de som holder hjulene i gang.

De øker altså skatten på alle bedrifter – for at noen få av våre rikeste personer skal få litt mer!

Dere, dette henger ikke på greip!

I dette retningsvalget – tror jeg vi har folk med oss.

Derfor tror jeg også valget 8. september, er et valg vi kan – og skal – vinne!

 

Kjære alle sammen,

La meg – til slutt – dele en historie jeg har fortalt noen av dere før.

Det hender jeg blir kjent igjen når jeg er ute og går.

I vinter, på en skitur gjennom Nordmarka kom fire unge gutter mot meg. En av de jeg gikk sammen med hørte en av guttene si:

«Dere, var ikke det han fra A-laget?».

Jo, det er meg.

Og i møtet med A-laget fikk jeg mange gode spørsmål. En jente spurte meg: «Når er det vanskelig å være Jonas?»

Jeg skal innrømme: For tre måneder siden så dette landsmøtet ut til å bli litt annerledes .

Men det som kom til syne i vinter, – var en støtte jeg aldri vil glemme.

Den traff meg.

Fra medlemmer, tillitsvalgte og folk over hele landet. Fra kjente – og veldig mange ukjente.

Og jeg vil si: Takk.

Vi har jobbet oss gjennom motgang.

Vi har ryddet, tenkt nytt, kommet tettere på folk og tatt noen veldig tydelige valg.

Vi har ikke tatt den letteste veien – men det ble vår vei.

Og den veien går vi sammen – mot valgseier.

Det er 158 dager til.

Og det er et valg som blir viktig for oss.

Men enda viktigere for folk.

For det handler om retning.

Verdier.

Og hverdag.

Og dere – nå gjelder det.

Vi skal gjøre det viktigste i folks liv – til det viktigste i vår politikk.

Se fremover, ikke bakover.

Forandre Norge.

Og skape trygghet for fremtiden!

Så kjære venner, kjære Arbeiderpartiet –

og kjære Norge:

Velkommen til Arbeiderpartiets 70. landsmøte!