Statsministerens innlegg på Vestlandskonferansen

Som fremført (utdrag)

Vi fikk mye motvind etter at vi kom i regjering – med krig, inflasjon, strømpriser, renteøkninger. Jeg mener vi har styrt trygt gjennom det. Vi har kommet ut nå som det landet i Europa som ikke har fått arbeidsledighet. Du får ofte ikke anerkjennelse for det du ikke har fått av negative ting, men Sverige har 600-700 000 arbeidsledige. Det er en kjempeutfordring. Vi har kommet igjennom det, så det står jeg veldig inne for.

Jeg vil ikke si at det var en krise, det var ikke en regjeringskrise, men det var en regjerings konsekvens. For meg så var det slik at Senterpartiet kunne ha det standpunktet som de hadde til EØS, de kunne rendyrke det, men Norge kan ikke det. Og Arbeiderpartiet kan ikke lede en regjering som har det som budskapet utad. Og alle bedriftene som er avhengig av – ja, dette handler ikke om de tre direktivene – men at vi er avhengig av at det er balanse og forankring i det forholdet vi har til Europa. Det er helt avgjørende nå. Og da ble det som det ble.

Stein-Erik Hagen ba meg ‘dra dit pepper'n gror’ (i VG) den morgenen jeg skulle på NHO-konferansen. Så da dro jeg dit. Det var det morsomste jeg fant på på veien ned dit. Men jeg skulle ha gitt et enda bedre svar, og det er at jeg vet hvor pepper'n gror. Den gror veldig bra i India. Og nå har vi inngått en utrolig bra handelsavtale med India. Og Stein-Erik Hagen har begynt å investere i India, så han kan dra dit pepper'n gror.

Mer energi

Og til dette kraftspørsmålet. Det er jo lett å møte politikere som sier nei til den kraften, nei til den kraften, nei til den kraften. Men poenget er at vi trenger mer kraft, mer nett og mer enøk. Vi trenger de tre.

Det kommer til å kreve noen harde valg, og det kommer til å kreve at vi som fellesskap stiller opp i noe av det. For vi har en veldig interessant diskusjon – som jeg har med Sylvi Listhaug – jeg syns det er en veldig spennende diskusjon, for hun sier at det å gi støtte til disse forskjellige sektorene, er sløsing. Og det mener jeg er feil.

For det vi står i nå – det er, og la meg bruke et bilde. Hvis du vil starte en sportsbutikk, så må markedet avgjøre om den er verdt å starte. Du må lese det markedet, du må investere og satse. Hvis du vil satse i disse andre sektorene, så må det være privat kapital som vurderer om det er risiko å gå inn der. Men på en del områder hvor vi politisk bestemmer at vi skal nå mål, så må også fellesskapet stille opp for å komme i gang med noen av satsingene.

For eksempel det som nå skjer innenfor utvikling av landvind. Nå er det uten støtte. Men spørsmålet er jo om vi klarer å komme i gang innen havvind og om vi klarer å komme i gang på hydrogen. At vi nå lykkes med fangst og lagring av CO2. – Da sier Sylvi Listhaug at ‘det er bortkasta, det er sløsing’. Det mener jeg er feil.

Og så til dette med byråkrati. Da jeg kom til Statsministerens kontor, hadde vi to-tre som jobbet med havvind i OED, som nå heter ED. Og vi har faktisk bevilget flere hundre millioner kroner til økt saksbehandlingskapasitet i NVE og i departementet selv. For dette var jo litt sånn som telefonkøen på 60-tallet – en kjempebunke. Og nå må vi få den bunken den. – Og særlig i nord, i Finnmark, så må vi ha et hurtigspor for å klare å få bygget ut ny kraft. Så dette kraftspørsmålet kommer til å sette samfunnsmodellen vår virkelig på prøve.

I verden bor jo nå flertallet av menneskene veldig nær kysten. De kommer til å trenge mer energi og den må være fornybar. Vietnam kan velge mellom å bygge 50 nye kullkraftverk eller utnytte solressursene og vindressursene som landet er rikt på. Hvilke valg tar de? Dette krever noen veldig store teknologiske gjennombrudd i deler av landet, særlig på lagring av fornybar kraft, altså batterikapasitet i stort monn.

Og det du ser på havvind, er jo at alle land som går inn i det, opplever at en del av komponentene blir veldig mye dyrere enn de hadde planlagt. Det er verdikjeder som har flaskehalser og stopper opp. – Slik at det er litt sånn ‘stop-and-go’ i denne prosessen. Og det tror jeg historien kommer til å vise – ved oppstart av ny teknologi – som jo også er politisk villet. Det som skjedde på petroleum, var jo tross alt utvikling gjennom nesten 100 år, med utvikling av en oljesektor både på land og på havet, mer enn en ‘flyt’. Nå har vi noe som vi ‘pusher’, politisk, fordi vi skal nå våre klimamål og denne store energiomstillingen.

Så det tror jeg vi bare må leve med – at det kommer til å bli noen sånne veikryss hvor det står imot, og da er spørsmålet: Dropper vi det da? Eller kan vi vente, kan vi finne nye grep, nye løsninger? Vi kommer til å måtte lære ganske mye underveis om hvordan dette skal skje. Men jeg er ikke i tvil om at hvis vi ser 10-15-20 år fram i tid, så må havvind være en veldig viktig leverandør av kraft. For det løser veldig mange andre spørsmål. Norsk havvindindustri eksporterte jo for flere titalls milliarder i fjor fordi vi allerede kan bygge på olje- og gassektoren vår, på verftene våre, på fagarbeiderne, fagfolkene våre. Så jeg er ikke i tvil om at vi må være med på dette. Vi har verdens nest lengste kyst. Så det er klart vi, med den leverandørindustrien vi har, må være der.

Flere i arbeid

Jeg liker ikke den ‘bullshit job’-metaforen som brukes (en undersøkelse vist til tidligere på konferansen). For det betyr at du sier at 10 % mennesker er egentlig ikke verdt noe. Jeg er helt enig i at det er et lederansvar å sørge for det.

Det vi har vist i Perspektivmeldingen vår mot 2060, er at Norge kommer ikke til å mangle penger fremover. Vi kommer til å mangle folk. Hva betyr det? Det betyr en enorm oppgave at vi klarer å investere i rett kompetanse til folk. Og det begynner i barnehagealder, med å gi barn en god barndom, en ordentlig skole. Der er vi inne og rydder opp nå. Vi får mindre skjerm, mer lesing. Læreren skal være sjefen i klasserommet. Vi ruster opp yrkesfagene. Det er 100 000 mennesker under 30 år som verken er i jobb eller opplæring. Det er et veldig alvorlig fenomen. Hvis vi ikke klarer å ta tak i det, så blir jo de 100 000 med videre – men utenfor. Så det er et lederansvar. Det er et ansvar for fellesskapet å gi dem kvalifikasjonene til å gå videre.

Norge har den rikdommen vi har. Jeg mener at i stort har vi forvaltet den klokt. Politikken har holdt igjen. Vi har ikke gått over de grensene vi har satt. Vi ligger langt under. Vi skal høste av denne formuen, av avkastningen, og vi ligger under det i det vi bruker. 

Men så må vi ha en løpende samfunnsdebatt om hvordan vi bruker det klokt. Hva er vekstfremmende? Jeg mener jo det at vi har et helsevesen med lave køer og topp behandling, at vi har gode barnehager for barna våre, slik at vi kan gå på jobb og være trygge for at de har det bra der. Det er også arbeids- og vekstfremmende for samfunnet. I tillegg til at vi selvfølgelig har et skattesystem og at vi har et støttesystem som avlaster risiko.

Handlekraft

Så til den boken («Landet som ble for rikt») dere har diskutert tidligere i dag, jeg synes det er veldig bra at den kommer. Den utfordrer oss, og den stiller kritiske spørsmål. Men jeg mener at dit vi er kommet, så kan vi bli litt sånn som Are Kalvø sa (nå nettopp); at vi ser etter hva vi kan bli pessimist av. Vi har veldig mye å bli motivert av og være stolt av, og kanskje særlig på denne kyststripen her. Jeg tror det var her jeg var på en konferanse for noen år siden, hvor jeg sa; at enten lykkes Vestlandet, eller så lykkes ikke Norge, og det står jeg ved. Jeg tror at når vi kommer til å lykkes, så er det fordi vi lykkes her med utgangspunkt i havbyen og det vi kan om havnæringene og energinæringene.

Handlekraft er viktig for alt næringsliv som investerer penger som eierne eier, og som gjør viktige ting for samfunnet. Og det er jo også verdt å sende en hilsen til forskerne og fagfolkene som finner nye løsninger, leverer med lavere utslipp. Det er veldig mange ‘handlekraft-korsveier’ frem til slike store investeringer. Skal vi satse på den forskningen? Skal vi våge den teknologien? Gir dette resultatene som skal til? Skal vi bruke så mye penger på dette ene? Det er utrolig spennende, og disse kandidatene (til Handlekraftprisen) er jo veldig forskjellige, og jeg tror på sånne priser for det forteller noen veldig flotte historier om mangfoldet på Vestlandet.

Dette om Vestlandet – som jeg ofte har sagt før – det er at det er så mye som forteller om Norge her – med kysten, havnæringene, energi, kunnskapsmiljøene. Så, denne Vestlandskonferansen i dag er en ganske god temperaturmåler på hvordan Norge omstiller seg. Derfor har jeg prøvd å si at hvis ikke vi lykkes her, så lykkes vi ikke i Norge med omstillingen. Men hvis vi lykkes her, så kan det sette noen veldig store spor som andre kan følge. Det er spennende.

Jeg vil komme litt tilbake til det at en av grunnene til at folk er opptatt av det som har skjedd med regjeringen nå, er at det er alvorlig rundt oss. Bare i natt har vi fått høre at nå kommer tollen fra USA til Europa. Så nå venter vi på å høre hva EU svarer til USA. Og i lys av det svaret, hvor blir vi liggende da? Det er jo det som vi er på jobb for hele tiden nå – å ta vare på alle eksportbedriftene våre.

Politikk handler om mange saker, men det jeg ofte har erfart, er at dypest sett så handler politikk om følelser. Og følelser kan svinge i ulike retninger. Følelser og verdier. Ofte kommer vi ikke ned i dette når vi jobber med sak etter sak etter sak. Men det som har skjedd de siste par ukene, er at det treffer oss i noe som er litt mer grunnleggende.

Jeg har flere ganger nå fortalt historien om at jeg for to uker siden gikk på ski i Nordmarka, og så kom det fire unge menn mot meg den andre veien. Og når de passerer, så hender det at de sier – så du hvem det var? Og da de hadde passert, så var det en av politifolkene som gikk med meg, som hørte at en av de unge mennene sa; var ikke det han fra A-laget? Og svaret er ja – og det er egentlig utrolig rørende, og det programmet minner oss på mange viktige ting.

Handlekraftprisen til NorDan

Dette er noe av det kjekkeste å få lov til å gjøre. Og for å si det sånn: Hvis dette var konkurranse på idealtid, så skulle jo alle fire fått prisen. Men det skal altså være én vinner. Og vi skal være handlekraftige i å peke ut en vinner.

Dere har alle sett disse klippene. De beviser noe av det jeg sier, at lykkes Vestlandet, så lykkes Norge. Dette er lysende eksempler:

Boliden Odda som møter behovet med sink fra det grønne skiftet. Jeg har møtt ledelsen, som nå investerer store penger i Odda for å få til nærmest CO2-fri produksjon.

NorDan fra Moi, som er blitt ledende i Europa med disse energieffektive vinduene og dørene. Ledende på miljødokumentasjon, en flott historie.

Norway Best fra Flåm, som er et reiselivskonsern som tar en stor næring med storm. Nullutslippsfartøy. Vi kommer til å trenge flere av dem.

Og SEAM fra Karmøy som skaper fremtidsrettet maritim teknologi. Og det trenger jo landet med verdens nest lengste kyst, dere; etter Canada, så er det oss.

Så dette kan vi la oss inspirere av. Og hvem er så den mest handlekraftige?

Over 4 000 publikumsstemmer har kommet inn. Og den bedriften som får denne prisen har en lang historie: De tok tidlig samfunnsansvar og har gitt tilbake til nærområdet og til oss som fellesskap. – Fra en liten bygd så har de altså vokst seg store, gjort kontinuerlige endringer for å bli mer effektive, mer produktive og mer bærekraftige. Og så produserer de noe som veldig mange av oss har nærkontakt med hver dag, flere ganger.

Vi skal altså sørover, til Moi, der en vindu- og dørprodusent har vokst i tolv fabrikker i ni land, med 2 300 medarbeidere, og leverer produkter som er verdensledende innen energieffektivitet.

Så da er det en utrolig glede og ære og inspirasjon å hylle den handlekraften som ligger i denne flotte bedriften, på vegne av meg selv, regjeringen, Agenda Vestlandet stiftelsen opprettet av Sparebanken Vest. Så da gratulerer jeg vinneren, som nå kan kalle seg Vestlandets mest handlekraftige bedrift, og da er vi nær på Norges mest handlekraftige bedrift. Gratulerer til NorDan!

 

Nærmere om konferansen og videopptak:

• Vestlandskonferansen | Program — Vestlandskonferansen