Statsministerens innledning på lanseringen av Nasjonal sikkerhetsstrategi

Innledningen som fremført (transkribert).
Noen slides ble også vist

God morgen, alle sammen,

Gratulerer med dagen! – Det er 8. mai-dagen, jeg mener.

Det er også et mål vi har hatt – å gjøre Nasjonal sikkerhetsstrategi ferdig til denne dagen, så det er også en gratulasjon.

Den 5. mai så hadde jeg et oppdrag og det var å overlevere en plakett til en kvinne som hadde vært medlem i Arbeiderpartiet og i fagforening i 80 år. Hun hadde meldt seg inn 5. mai 1945. Jeg var hjemme hos henne og dette var jo da en dame på 95 år.

Og det ga seg jo selv å tenke gjennom – ja, når du tenker gjennom de 80 årene – så har du tenkt gjennom et stykke norgeshistorie og verdenshistorie som er oppsiktsvekkende. Men hun begynte der – som jeg egentlig hadde tenkt å begynne i min tekst – med å fortelle om det som skjedde tre dager senere, da 8. mai kom. Det husket hun som 15-åring. Hun husket ikke helt hvordan det var å melde seg inn. Men hun husket veldig godt det skiltet som sto i alle vinduer, at det var stengt og «lukket pga. glede». Det husket hun veldig godt, og det gjør sterkt inntrykk å høre det. Det er ikke mange igjen som kan fortelle historien.

Jeg skal være kort i denne delen, men 1945 og den gleden som var der, ble jo raskt over til alvor. – Jernteppe, deling av Europa, opprustning og mer til. Så husker vi 1989 – alle som er her, husker jo det, vet hvor de var og november 1989 og Berlin-murens fall, og så videre. – Et veiskille. Og 90-tallets tøvær.

Og nå svinger historiens pendel igjen mot et dypt alvor, uten at vi har et presist årstall å peke på. Årsakene er mange, og dette er egentlig ikke tid og sted, eller det kunne vært – et sted å reflektere over det – men vi skal være her og nå, og fremover.

Den første nasjonale sikkerhetsstrategien

Vi legger i dag frem den første nasjonale sikkerhetsstrategien, hvor vi har gjort en innsats for å forholde oss til en nå-situasjon, som vi skal forstå og handle ut fra.

Det skjer i det som jeg til Stortinget har sagt – og jeg sier ellers også – i det som vi kan kalle den mest alvorlige og usikre tiden Norge har stått i siden annen verdenskrig. Det er et alvorstungt budskap.

La meg også si at dette er samtidig en tid hvor Norge har fantastiske muligheter som nasjon, og som folk, og som industri, og som verdiskapende og kunnskapsbasert land. Jeg mener fortsatt det jeg ofte sa som utenriksminister – at Norge er en overskuddsnasjon i en verden med altfor mye underskudd. Det betyr at vi også har ansvar for å skape muligheter.

Bakteppet

Men det alvorlige ligger i noen overordnede forhold. Vi er nabo til et farligere og mer militarisert Russland. – Som har brakt storkrig til Europa. Vi ser det daglig. Jeg har brukt bildet – jeg var hos Norsk Industri forleden dag som hadde konferanse i Colosseum kino; og jeg husker den gangen jeg var med faren min og så «Kongens Nei». Da satt han i rullestol på sykehjemmet, og vi fikk med mye møye trillet ham inn der. Og han var jo en mann som var fullstendig absorbert av andre verdenskrig. Født i 1925. Og han førte en logg over de bøkene han leste. Han var en lesende mann. Og jeg gikk gjennom den dagboken hans og halvparten av bøkene handlet om krigen, andre verdenskrig. Men tenk bøkene som sitter i framtiden i Ukraina, med de tallene av død og ødeleggelse og fordervelse. Det skjer på vårt kontinent.

Et Russland som er farligere og mer militarisert, som ruster opp. Som for tiden er ganske nedslitt i nord, må vi si, for de bruker ressursene sine der nede, i Ukraina. Men de må også sees på som en trussel mot vår sikkerhet, og det er også NATO-allierte enige om.

Kina vokser frem som en ny global stormakt i rivalisering med USA. Det er et forhold som preger internasjonal politikk, verdensøkonomi og geopolitikk.

Og så har vi vår nærmeste allierte, USA, som opptrer på nye måter og som skaper en usikkerhet på mange områder. En usikkerhet vi får klarhet i ved å snakke med USA i så mange kanaler vi har med dem, som blant annet å møte presidenten, som vi gjorde for to uker siden. Men det er et forhold i den verden vi lever i, at vi skal forholde oss til dette på nye måter. 

Sikkerhetsperspektivet

Og så møter vi det vi kan kalle sikkerhetsutfordringer på langt flere områder, og vi må definere det inn i sikkerhetsperspektivet enn vi gjorde før. Det er mange representanter for dere her i dag – som illustrerer hvordan sikkerhet, teknologi, økonomi og økologi trekkes sammen og vanskelig kan skilles på den ene eller andre måten.

Grenseoverskridende handlinger er vi vant til å snakke om. – Men på så mange områder hvor trusselbildet er, er grensene på mange måter veldig lite gyldige til å stenge forhold ute. Så skillet mellom konflikt og krig blir også mer utydelig. Det gamle bildet fra lærebøker over at en krig oppstår når den blir enten erklært eller at det ruller en stridsvogn over en grense; i dag er dette bildet utrolig mer uklart.

Så i sum så gjør det at verden på kort tid har blitt, må vi medgi, farligere og mer uforutsigbar. Vi skal jo nærme oss den med overbevisningen om at dette kan vi gjøre noe med, vi kan beskytte oss selv. Og vi kan jobbe med andre for å være med og beskytte også verden.

Andre land har hatt en nasjonal sikkerhetsstrategi: USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, naboland – Sverige. Vi har tenkt en del på det og har kommet til at vi også ønsker å ha det.

Helhet

Og det vi legger frem i dag, vil jeg si er egentlig den siste biten i en sammenheng av utredninger og rapporter og analyser som gjør at det blir en helhet av det. Først satte vi ned, rett etter at vi kom i regjering, Forsvarskommisjonen. – Jeg er glad for at Knut Storberget er her. Mange av kimene ligger i det arbeidet kommisjonen hans gjorde.

Og vi nedsatte Totalberedskapskommisjonen. Harald Sunde er ikke her, men det arbeidet de gjorde – og det sitter representanter her som var med der. Og vi fikk fagmilitært råd. Altså en oppdatering ved inngang til dette 2020-tallet.

Av det fulgte Langtidsplanen for forsvarssektoren, LTP. – Enstemmig vedtatt i Stortinget. Dette er et sterkt utgangspunkt for Norge når vi skal gjennomføre sikkerhetsstrategi. Og Totalberedskapsmeldingen, med bred støtte i Stortinget i forrige uke.

Så ved utgangen av stortingsperioden så føler jeg vi har levert på de to områdene vi satte i gang, gjennomgikk det ordentlig, grundig behandling i Stortinget, og vi har fått levert det.

Og jeg legger til Nansen-programmet. Enstemmig støtte i Stortinget for en kraftig støtte til Ukraina. – Bare et lite tall her: Den samlede støtten til Ukraina i år er høyere enn det norske forsvarsbudsjettet var da vi kom i regjering. – Og så har forsvarsbudsjettet økt kraftig, det er nesten doblet. Men det sier også litt om hvordan Ukraina er en del av nærværet i sikkerhetspolitikken.

Så skal jeg også si at Stortinget har bedt om en slik strategi. Det er regjeringens strategi vi legger fram, men det er et godt utgangspunkt.

Sikkerhetssituasjonen

Så hvorfor gjør vi dette nå? – Jeg har nevnt alvoret i situasjonen. Og jeg har brukt den setningen i går i et intervju, men her er ordene viktige: Vi må igjen være forberedt på at krig kan ramme Norge. Og den setningen må forstås i sin helhet. Idéen med forsvar er jo å hindre at det blir krig. NATO truer ingen, men idéen med vårt forsvar og NATO er at ingen skal komme på tanken med å true oss.

Så det er en viktig sammenheng, men det er ikke ansvarlig å si for eksempel at det er utelukket at dette kan skje for Norge. – Igjen, vi ser ikke – i det vi følger med på i kjente og litt mindre kjente kanaler – at Norge står overfor en umiddelbar militær trussel. Krigen i Ukraina suger enormt mye kraft. Men vi må altså være forberedt – som nasjon – på at krig kan ramme Norge.

Og i fortsettelsen av det; forberedt også på alvorlige hendelser. Mange som sitter her i dag og jobber med sikkerhet på sine områder, vet jo hva en alvorlig hendelse kan bestå i. Strømmen går, datainnbrudd, andre typer, sabotasje. Det kan ramme oss.

Og så er det bredden av utfordringer som kan slå enormt hardt inn. Helsekriser – vi har pandemien i friskt minne. Terror. – I noen år etter 22. juli så var det en ganske utrolig opplevelse, iallfall for meg og for noen av dere her som har opplevd 22. juli, å reise rundt i Norge og være med på debatter hvor noen sa at det er bra at Norge ikke er rammet av terror. At vi har sluppet det. Men vi har jo ikke sluppet det! Vi har altså hatt et av de største terrorangrepene, som drepte barn og unge, og som tok regjeringskvartalet ut, i vårt land.

Så dette er også en trussel for oss. Desinformasjon. – Jeg er glad for at redaktørstyrte medier er til stede her. Og økonomisk press, utpresning – til krig og angrep på vår viktigste infrastruktur. 

Og så har jeg nevnt usikkerheten i møte med stormakter som rører på seg i vest og øst. Og her må jeg nevne at en tariffkrig, en tollkrig, er en sikkerhetsutfordring. – I betydelig grad. Fordi de gangene hvor det ble bygget opp høyere tariffer tidligere, i tidligere tider i verdensøkonomien som så annerledes ut, så var det også egentlig en inngang og forklaring til konflikter som fikk forferdelige konsekvenser.

Så med dette bakteppet, som det landet Norge er, er det viktig at vi blir enige om det grunnleggende, overordnede som vi skal holde fast ved. Det er poenget med disse bitene vi nå setter sammen.

Angår alle

Og jeg vil fremheve og jeg er glad for at vi har en så stor forsamling her i dag – dette er ikke en tilfeldig pressekonferanse – at langt flere aktører i samfunnet må forholde seg til dette. Det er forsvarsfolk her og de trenger vi, men – for å si det sånn – dette er mer enn det vi normalt tenker som forsvar; det er egentlig et begrep på at alle må tenke på dette.

Jeg har sagt i noen sammenhenger at Forsvarsplanen, som er ambisiøs, den er dyr, den er krevende, vi skal kjøpe mye nytt utstyr; det blir krevende, men på én måte – det har vi gjort før. Vi kan det.

Men det vi skal gjøre nå, nemlig at alle av oss skal tenke gjennom: Men hva betyr det for meg? Helt ned til min egen husholdning. – Kanskje kjøpe de beredskapsvarene som vi gir råd om gjennom DSB og andre kanaler. – Ikke bare for at vi kan bli rammet av krig, men fordi strømmen kan gå, ekstremværet kan komme, og vi må tenke egenberedskap.

Så bedrifter, kommuner, medier, fagbevegelse, frivillighet, forskere, folk, kort sagt alle, inviteres til å tenke gjennom dette.

Og så har vi tenkt at dere og de og vi trenger et ståsted for å forstå hvordan regjeringen ser situasjonen. – Regjeringen med alle våre hjelpere og alle våre kanaler inn, og det er mange som skal takkes for å ha bidratt til denne rapporten. – Om hvordan vi da definerer våre interesser og våre prioriteringer fremover.

Tilgjengelig

Denne strategien er kort, 16 tekstsider. Det er et enkelt språk. Og det er mye enklere å skrive 150 sider om dette, dere, enn 16. De som har jobbet med det, kan bekrefte det. Det er en stor øvelse å få dette ned, slik at det både blir tilgjengelig og forståelig – og samtidig meningsfullt – og har det, som jeg sier, kalorier i setningene.

Så vi kaller denne strategien som en slags feltrasjon, for å bruke Forsvarets begrep. Den veier lite, men inneholder mye. Så det er en sånn ‘død mann på boks’. – For oss som var i Marinen og varmet den på primusen; man blir fort mett av det.

Og så vil jeg si at et enstemmig storting har bedt om strategien, men dette er altså regjeringens strategi, så den blir ikke lagt frem for vedtak i Stortinget. – Og det er omforent med Stortinget, men vi har flere ganger vært i kontakt med Den utvidede utenriks- og forsvarskomitéen og med partier og lyttet og det er kommet inn innspill fra dem som er i rapporten. Jeg vil spesielt takke lederen for komitéen, Ine Eriksen Søreide, for god kontakt, og det som kjennetegner Norge: Tillitsfull kontakt om den type spørsmål – det er viktig. Og så vil jeg takke min statssekretær, Thomas Boe Hornburg, som har holdt i hovedpennen her. Og det har vært et betydelig arbeid for å klare å redigere og skrive sammen. Og de fortjener takk for det arbeidet.

Mange har bidratt og mange er her i dag, og jeg takker dere alle. Jeg mener det gjør Norge tryggere at vi på tvers av skillelinjer kan stå sammen om så mye som er grunnleggende.

Så tar jeg opp dette: Nå sitter dere med rapporten foran dere. Jeg er glad for at dere ser på meg og skjermen og ikke blar. Men det dere ser her (slide) er på en måte det denne rapporten handler om. Det er en gjennomgang av våre grunnleggende sikkerhetsinteresser. Jeg går ikke igjennom hver av punktene; dere ser dem her, de er gjenkjennelige.

Strategiske hovedprioriteringer

Så definerer vi vår sikkerhetssituasjon, der vi ser den nå. Og så har vi disse tre punktene – de strategiske hovedprioriteringene: Raskt styrke forsvarsevnen, gjøre samfunnet mer motstandsdyktig og styrke vår økonomiske sikkerhet.

Det er etter beste evne å trekke dette sammen for hvordan vi skal møte tiden som ligger foran oss: Seks grunnleggende sikkerhetsinteresser. Situasjonen vi står i, og så hoveddelen, som er de tre prioriteringene som jeg har nevnt.

Nå skal ikke jeg gå igjennom hele strategien og alle oppgavene, men jeg skal dele fire refleksjoner, som går på tvers, og som egentlig er budskapet ut til dere, som jeg håper man sitter igjen med når man leser.

Bredt definerte sikkerhetsinteresser

Det første om våre sikkerhetsinteresser; de er som jeg sa innledningsvis, de er altså bredt definert. 

Og det å først bestemme seg for å gjøre det bredt definert, og så skrive det kort, det er en krevende øvelse, som jeg har sagt. Nasjonal sikkerhet handler altså om mye mer enn det spisse og det synlige. Det handler for eksempel om økonomi og teknologi, i en så drivende omforming som dette er. Vi husker jo det – at lenge før krigen i Ukraina startet, for å ta den – som jo også har kjennetegnet ved å være en konvensjonell krig – så forberedte Russland et økonomisk press mot Europa ved å holde igjen gass allerede høsten 2021. Og vi som sto i dette; jeg husker jo vi snakket med tyske kolleger som sa; hvorfor var disse gasslagrene så tomme på høsten 2021? Det var jo gasslagre i stor grad eiet av Gazprom. Og det at de var så tomme, betød jo det at når de virkelig ble tomme, så hadde det en effekt. Prisene føk i været, og vi hadde jo også effekten av det inn i Norge.

Så sikkerhet, teknologi, økonomi og økologi veves stadig tettere sammen. Derfor er det et grunnleggende forhold her i vår økonomi: Vi kommer til å trenge økonomisk vekst og verdiskaping for å kunne investere i forsvar og beredskap.

Norge er godt stilt. Vi er et land med sterk økonomi. Men vi kan jo være helt tydelige på vegne av min regjering og regjeringer som måtte komme: Denne prioriteringen kommer til å skyve andre prioriteringer tilbake. Men forskjellen er; noen ganger møter man i debatten: hvor skal dere kutte for å gjøre dette? Og Norge er jo i en situasjon annerledes enn andre land – ved at vi kan gjennomføre dette uten å si at nå kutter vi, nå kutter vi i kommuner og sykehus, men det blir mindre andre steder. Det er svaret.

Og det erfarer jo vi – justisminister, forsvarsminister, utenriksminister og jeg – når vi sitter i regjering nå og ser på hva vi bruker av ressurser på disse sikkerhetsområdene, at det er en effekt. Og jeg vil da understreke at det med tung kompetanse på teknologi, kunstig intelligens, det å være i front på dette, utvikle våre muligheter, en sterk industribase, viktige strategiske næringer. – Det er viktig for å kunne produsere mer av det vi trenger i – selvfølgelig, skulle det bli krig – men også i krise.

Og det vi har erfart i disse årene med Ukraina-krig, det er jo hvor sterk forsvarsindustri Norge av historiske årsaker har. Om det er Nammo eller Kongsberg eller Chemring Nobel eller andre små nisjebedrifter. – Så har jeg én episode jeg husker veldig godt, hvor EU hadde sin runde med prosjekter som ble lyst ut, med en finansieringsordning vi alle bidro til og EU bidro til. Og jeg møtte EU-kommisjonens leder for industrisamarbeid, franskmannen Breton. Og så sa han til meg at nå har vi gjort den første runden med tildelinger og 20 % av tildelingene går til norske bedrifter. Og det er jo noe en norsk statsminister synes er hyggelig å høre på vegne av norske bedrifter, men det forteller to ting: Vi har kritisk viktig industri og det vitner om en kritisk manglende kapasitet i Europa i stort. Det er egentlig en dobbel lærdom, som på en måte er både litt betryggende og litt urovekkende.

For meg er det bare å ta med – slutten av det poenget, som jeg har vektlagt i 30 år – men veldig klart nå i slutten av januar og begynnelsen av februar i år: EØS-avtalen. Det er ikke først og fremst en handelsavtale, men for meg er det en sikkerhetspolitisk avtale for vår tid. Rett og slett. Fordi det handler om forutsigbarhet, regler, likebehandling gjennom hele økonomien. Om ‘a level playing field’; at det er altså like muligheter for vår industri til å utvikle seg videre.

Norge og USA

Så, for det andre, to kart: Dette kartet, omtrent det, tok jeg med til den amerikanske presidenten og skjøv over bordet til ham som første punkt i samtalen. Og det var for å si til han at det er viktig for meg som statsminister å se den amerikanske presidenten i øynene og si at her oppe, 100 km fra vår grense, er verdens største atomvåpenkonsentrasjon, den russiske annenslagsevnen, på ubåter.

Dette er ikke rettet mot oss, men for å si det rett ut: mot deg – dere. Og vi følger med på dette. Vi har kunnskap, kompetanse, lang erfaring på dette som bidrar til amerikansk sikkerhet. Og det er et godt oppspill til etterpå å kunne snakke om hva USA betyr for oss. Fordi det forteller veldig mye om at det er ikke en énveis-trafikk. Denne geografien er sånn. Så er det selvfølgelig en sak i det møtet at den amerikanske presidenten pekte eller en av hans medarbeidere pekte på det som ligger lenger vest her.

Men det ga også en anledning til å si at på spørsmål fra president Trump om hvordan styres Arktis – så var det en fin invitasjon for oss til å si at havretten gjelder i Arktis, internasjonal rett gjelder i Arktis, kyststatenes rettigheter og ansvar gjelder i Arktis. Og det gjelder også da – selvfølgelig – at kongeriket Danmark har suverene rettigheter som Norge og Norden respekterer. Så det ble ikke utfordret. Det er verdt å si. Det ble ikke en pressekonferansesak. Da den saken kom opp på pressekonferansen, sa Trump at det snakker vi om en annen gang. Det tror jeg er klokt.

Nordområdene

Så skal jeg legge på et kart til (ny slide), som er litt annerledes, men dere skjønner det med en gang. Dette er jo da denne regionen, nordregionen, sett fra Nordpolen, på et vis. Den viser jo to interessante ting her, eller mange interessante ting. Den viser blant annet at Barentshavet er relativt grunt. Det betyr at det å følge med på hva som skjer i de havområdene, det er én type utfordring. Går vi lenger vest, så ser vi at det er veldig dypt. Her er det dyp ned til 5.500 meter.

Men dette er vår geografi, og vi velger ikke vår geografi. Den er gitt og definerende. Og jeg er av de som tror at geografi er en utrolig viktig komponent i sikkerhetspolitikken. Denne er vår for evig og alltid. Og vi er naboer med Russland i nord.

Og vi har verdens nest lengste kystlinje. Det var noe av det ChatGPT lærte meg først, for jeg stilte spørsmålet: Hvem har verdens nest lengste kystlinje? Jo, det er Norge, sto det. Canada har lengst.

Det nordlige og maritime definerer veldig tungt denne strategien. Det er på en måte det vi er. Vi har sju ganger mer kontinentalsokkel og hav enn land. Og hele bildet av Norge er jo det – at når du enten flyr eller seiler eller tenker deg inn mot europakysten – så er det denne veldig lange norske kysten. – En kort landstripe, og så er du inne i et større kontinent. Dette kartet er jo nå betydelig interessant etter at Sverige og Finland ble med i NATO. – Fordi det er et geografisk område fra kyst inn til den russiske grensen som også gir oss muligheter til nå å tenke bedre strategi.

La oss ha med det at vårt forhold til Russland i nord, der stormaktene møtes, historisk sett har vært preget av stabilitet. Og jeg tror det har vært en gjensidig interesse av det vi har kalt "High North, Low Tension". Det er ikke i russisk grunninteresse å ha usikkerhet og fragmentering rundt dette området, hvor de har så viktige strategiske ressurser.

Men – vi er nabo til et farligere regime. Og det har vi fulgt i det menneskelige. Husker 1990-tallet hvor Mannskoret fra Berlevåg reiste over og banet vei for folk-til-folk. Etter hvert fikk vi næringssamarbeid og vi oppdaget naboer. Vi gikk fra å ha 5 000 grensepasseringer ved Storskog i 1990 til 300 000 rundt 2010. – En enorm utvikling. Og så var vi vitne til - sånn utpå 2000-tallet – at miljøorganisasjonenes partnere ble arrestert, ble bortvist, forsvant. En utvikling av det autoritære regimet.

Så jeg understreker at vår politikk overfor Russland – jeg tror det er en bærebjelke – den skal være fast, forutsigbar og gjenkjennelig. Ikke brå skift. Det handler om balansen mellom avskrekking og beroligelse, i tråd med lange linjer i vår sikkerhetspolitikk.

Men det må oppdateres og moderniseres. Vi har sagt i NATO og Norge står ved det, at Russland utgjør nå den største sikkerhetsutfordringen for Norge og Europa. Og at farer for alvorlige hendelser og konfrontasjoner har økt. Og det er derfor jeg bruker dette begrepet at vi må være forberedt på ulike typer scenarioer, også at det kan komme til krigshandlinger.

Så er det også økt interesse – denne Grønland-diskusjonen er nå én ting – men det er økt interesse for Arktis. Det husker vi, tror jeg, Espen (Barth Eide) og jeg veldig godt fra 2005, da vi definerte for første gang Nordområdene som vårt strategisk viktigste hovedområde. Og det følger jo selvfølgelig av en kombinasjon av klimaendringer og tilgang på ressurser og strategiske utgangspunkt. – I 2005 var spådommen at mot slutten av århundret kunne man seile over Polhavet. Da ville det være isfritt. Og i løpet av vår første regjeringstid så ‘krympet’ det perspektivet til å si at i deler av året så kan det skje nå. Så det sier jo bare noe om hvilken enorm utfordring det er, og man skal jo minne om at hele den russiske vendingen mot Nordområdene, mot Arktis, var jo egentlig beskyttet av is og ikke-tilgjengelighet gjennom mange år. Og når isen smelter, så åpner det seg et enormt rom – og også sårbarhet – for dem.

Så én læresetning her for oss – og som er markert i strategien: Vi må legge store ressurser, på tvers av samfunnet, i å ha kompetanse og forståelse for det som skjer i nord. Og det som vi har definert som at det er i norsk interesse å ha det vi kaller et idéforsprang. For som et lite land så har vi ikke makten her til å bende det, men vi kan ha idéer til hvordan vi samarbeider, hvordan vi forholder oss, hvordan vi forstår det som skjer i forholdet mellom klima, teknologi, energi og så videre i nord. 

Det vi hadde de første årene, var at vi definerte hvordan folkeretten og havretten gjaldt i Arktis. Og det var noe vi gjorde sammen med Russland. Jeg erfarte at det var Russland og Norge som var de mest oppleste, kompetente arktiske kyststatene. Og erklæringen fra 2008 i Grønland, i Ilulissat, som egentlig slo fast at havretten gjelder i Arktis, det var noe Russland og Norge sammen gikk i bresjen for. Og det er det viktig også å ha med.

Vi skal være til stede med både militære og sivile kapasiteter av stor betydning. Og det betyr også at vi skal ha levende lokalsamfunn i nord. Her er det store utfordringer nå. Øst-Finnmark, som opplever konsekvensene av sanksjonene mot Russland, opptar oss i stor grad. Og det å sikre kraft i Finnmark. Jeg er glad for at Stortinget ‘tok til vettet’ og ikke avlyste Melkøya-satsingen, for den handler om Melkøya, men i stort handler den om å ha kraft for en region som også skal ha næringsutvikling og ha nett og så videre.

Og så er en viktig dimensjon – selvfølgelig – at Norge er blitt viktig for transitt av allierte styrker i Norden og Østersjøregionen. Vi er ikke bare mottaksland for Norge, men vi er mottak- og transittland for Sverige og Finland og vi kan planlegge sammen med dem. Det vet våre dyktige militære.

Så vi må jobbe med maritim sikkerhet, overvåking, situasjonsforståelse, hvordan vi håndterer den russiske skyggeflåten for eksempel, hvordan vi jobber med våre venner i maritim næring, med Nortraship-oppsettet, som vi gjorde store erfaringer med under krigen, og som vi nå har god dialog om – hvordan det er modernisert og passer inn i vår tid.

Stormaktene

Så, neste punkt om hvordan stormaktene er i bevegelse og endrer sine interesser – mitt tredje punkt.

USA, Kina og Russland – og essensen av vår analyse ligger i denne strategien. Punkt én: NATO er avgjørende for Norge. Det endrer seg ikke. Og jeg mener det er fortsatt et sterkt og potent svar for oss. Toppmøtet i fjor i Washington DC, året før det i Vilnius, oppdaterte regionale forsvarsplaner, bygging av nye kommandostrukturer, Norfolk-strukturen i Virginia – som Norden skal inn i – vi legger store ressurser i det.

Vi skal bidra til å opprettholde USAs engasjement for vår sikkerhet. Og jeg slår bare fast: USA er vår viktigste allierte, bilateralt, men også innen kretsen av NATO. Vi har felles interesser, vi deler etterretning. Selvfølgelig er den politiske ledelsen viktig, men det er en stor infrastruktur i det statlige apparatet på begge sider som har nær kontakt. Spesialstyrkene øver sammen. Norge, USA og Storbritannia har særlig betydning. – Så det ligger fast.

Samtidig – så skal vi også forstå at fortsatt omfattende amerikansk militær tilstedeværelse i Europa ikke kan tas for gitt. Det var jo slik i Trumps første periode at han sa at han skulle bruke mindre tid på Europa, og fulgte opp egentlig det som Obama og Bush og Clinton hadde sagt – at nå var det mer Asia. Men det amerikanske nærværet i Europa økte jo under Trump igjen. Nå sier de det samme, og de sier også at hvis de endrer på styrkesammensetningen, så skal det skje på en avtalt og forutsigbar måte. Det har han understreket til NATOs generalsekretær.

Dette er altså ikke noe brudd, men det er historiens gang å understreke at Europa må ta større ansvar. Og nå holder det ikke å si det retorisk, det må gjøres både i hvert land og mellom land. – Så vi kaller det slik at norsk sikkerhet må ha flere ben å stå på. Vi kaller det en garderingsstrategi i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Ikke en reservebeholdning, men vi må altså ha flere, trygge bein å stå på.

Hva betyr det? Jo, vi skal raskt styrke vår egen forsvarsevne. Det er vi i gang med, med den planen. Den handler jo først om å få det eksisterende forsvaret til å virke som det skal. – Og så er det sånn, det kan være frustrerende; det tar tid å få dette opp å stå. Mye av det vi trenger av utstyr, har ledetid i bestillinger, for eksempel. Men alt dette settes nå i gang. Det er en stor operasjon. Vi skal ansette flere, flere vernepliktige, og hele strukturen skal jo egentlig styrkes.

Så jobber vi systematisk med å fordype samarbeidet med andre land. Norden er her en nøkkel, Sverige og Finland geografisk, Nord-Norden som vi snakker om. Men også nå et nytt grep i forhold til Danmark over Skagerrak for å samordne oss og samarbeide tettere.

Kanskje det mest omfattende som vi jobber med nå, er å fordype og oppdatere båndene til Storbritannia. Den britiske statsministeren var i Norge i desember. Han kommer til Norge i morgen tidlig. Forsvarsministrene jobber med detaljert planverk for å fordype det samarbeidet. Og Storbritannia får stor betydning for oss.

Så har vi et møte i Oslo i dag. Det er jo ikke tilfeldig – det som heter Joint Expeditionary Force (JEF). Sikkerhetssamarbeid mellom ti nordeuropeiske land. Norden, Baltikum, Nederland og Storbritannia. Det var et britisk initiativ i 2014. Da var det ganske løst. Men det har jo fått en betydelig annen mening nå, særlig etter Ukraina-krigen, med tett samordning.

Og jeg tror utenriksministeren oppsummerte for meg i går at det er egentlig flere møter i den nordisk-baltiske kretsen – ukentlig. Hvis vi legger sammen det utenriksminister og forsvarsminister og statsminister gjør, så er dette egentlig faste punkter hver uke. Enten i Østersjø-sammenheng, en nordisk sammenheng eller i denne såkalte JEF-sammenhengen. I morgen har vi også deltakelse fra Ukrainas president på videolink, fordi dette temaet påvirker selvfølgelig oss også.

Europa

Så er mitt fjerde punkt, og nå går jeg da inn mot slutten her: Det heter Europa.

Og da er det dette perspektivet: Vår harde sikkerhet, det ivaretas best innenfor rammene av det transatlantiske fellesskapet – NATO. Og vi jobber med det, og vi jobber godt med de andre europeiske allierte for å jobbe med den nye amerikanske administrasjonen rundt den dimensjonen.

Men vår sikkerhet – altså i bredt, hvis vi går tilbake til det jeg begynte med – at sikkerhet er mer enn det rent forsvarspolitiske; økonomisk trygghet, teknologiutvikling, samfunnsberedskap, helse. Dette peker mot økt fordypet europeisk samarbeid med EU og Storbritannia. Og i koordineringen av innsatsen på europeisk side i forhold til Ukraina, så er det nå et britisk-fransk lederskap. Og der kommer Tyskland til å slutte seg til nå med ny kansler, og det er bra.

Men det som egentlig er viktig å notere seg for Norge, er at Storbritannia er i ledelsen på dette sammen med Frankrike, innenfor og utenfor EU. Storbritannia er utenfor, Frankrike innenfor. Og det er ikke noen sak, egentlig. Når vi kjenner forholdet mellom Storbritannia og Frankrike og Brexit og alt det, så kunne det ha vært en stor, kompliserende sak tilbake i tid. Men på dette nivået så er det egentlig ikke en stor sak. Storbritannia har sine utfordringer for å få avtaler med EU nå når de vil ha mer orden på det – men det er et veldig viktig utviklingstrekk – som vi hilser velkomment, for det gir også oss større tilgang.

Og i den sammenheng så gjentar jeg det: EØS-avtalen er helt klart nøkkelen for oss. Det er den kanalen vi har til å ivareta handel og vandel. Men det er jo i og for seg det instrumentet vi bruker også til å få tilstøtende avtaler – som vi har fått på utrolig mange områder, sammenlignet med hvor vi var i 1995.

Så – et tettere samarbeid med EU er gjennomgående et hovedvalg i denne strategien. Det er et valg vi tar og har tatt. Og la meg si det sånn: Vi tok det også da vi hadde et parti til i regjeringen. – I vår regjeringstid så har vi jo fordypet og utvidet det – også gjennom et eget sikkerhetspolitisk partnerskap som utenriksministeren undertegnet i fjor. Og jeg mener det er egentlig veldig lite kontroversielt. Det er en naturlig forlengelse av at vi får en slik bredere forankring i strategien vår.

Vi skal knytte oss også tettere til den agendaen Europa nå har for økonomisk sikkerhet. – Slik at de beslutningene de tar for å forenkle og styrke sikkerheten er noe vi også skal følge nøye med på. Vi søker mer samarbeid blant annet innen helseberedskap, romvirksomhet, hvor Norge har mye å bringe til torgs. Regulering av store teknologiselskaper, viktig for oss. Kritisk infrastruktur. Hele forholdet til de store tech-gigantene er jo ikke noe Norge kan ta aleine. – Så hvor skal vi søke da? Det er inn i det fellesskapet som tar imot 70 % av vår eksport.

Og så er det sånn at EUs initiativer for å styrke forsvarsevnen, motstandsdyktighet og konkurransekraft – det er viktig for oss. Men EU blir jo aldri den militære delen av europeisk sikkerhet. La oss minne oss på at 20 % av NATO er EU-land. Det betyr at 80 % er USA, Canada, Tyrkia, UK, Norge. Så den debatten om at det skal bygges opp parallelle strukturer, den tror jeg egentlig ligger litt til side. Men det kreves også klokskap. – Så at man ikke skaper kunstig skille mellom det europeiske og det atlantiske.

Så er det også sånn at EØS-avtalen har jo den siden at vi ikke har forrang ved bordet når man forhandler og utvikler seg videre. Men vi har sterke kort ut fra hvem vi er. Så det betyr egentlig at det må være veldig gjennomtenkt og dedikert politisk innsats og proaktiv tilnærming. Og det tror jeg vi har klart å utvikle over årene. – At vi har den og bruker den, for å vite hvor det er viktig for Norge å komme inn. – Og der hvor vi har noe å bringe inn som er av stor betydning – som energi, som nordområdekunnskap, som arktisk kunnskap, nå som romvirksomhet. Næringsministeren hadde sin italienske kollega på besøk i Tromsø forleden dag, og det åpner seg nå et samarbeid mellom Italia og Norge på rom, f.eks. – Et eksempel på det at vi binder mer opp.

Så her vil jeg bare si at norsk industri, næringsliv, forskning blir veldig viktig og kan bidra på dette. – Selvfølgelig veldig mye innen energi, olje og gass, prosessindustri, havvind, maritim næring – bidrar til motstandsdyktighet. Så i sum er denne strategien også en europastrategi.

Oppfølgning

Så skal jeg si til slutt om oppfølging og ansvar:

Regjeringen har drøftet denne strategien i flere runder. Og departementene skal nå følge opp innenfor sine sektorer og ansvarsområder. Det sier seg selv og er opplagt. Så må vi se utover – først til der jeg begynte. Det viktige med dette er jo at det angår alle. Og hvordan gjør vi det da relevant og meningsfullt for alle å ha noen mening om dette. Jeg er glad for at – i tråd med den norske modellen her – at de store organisasjonene har interessert seg og engasjert seg; NHO, LO, mange andre fra næringsliv og fagbevegelse er der nå. Og representanter for forskning og teknologi.

Jeg inviterer dere og oppfordrer dere til å se at denne skal dere forholde dere til. Det er regjeringens strategi, men den er skrevet i nær dialog med dere. Hele samfunnet og norsk næringsliv og arbeidsliv må med.

Som jeg sa til Norsk Industris årskonferanse tidligere i uken: Når jeg besøker små og store bedrifter, så pleier jeg å spørre dem: Hvordan er adgangskontrollen her? Kan man bare komme – og gå inn? Og hvis du har et verft langs kysten og du ser at det plutselig er en rekke utenlandske sportsfiskere som står utenfor i fjorden og fisker. Er det fordi de er interessert i fisk? Eller er det fordi de også har andre interesser? – Det er årvåkenheten som vi må ha.

Vi må regne med at vi har PST her hjemme. Og vi har E der ute som passer på. Men skal dette fungere, så må vi ta ansvar. Og det er det mest krevende og spennende som er. – Husker dere dronene i Nordsjøen sommeren 2020? – Hva var dette? Hvor kommer de fra? Og da ble det tatt en rekke grep med å installere på de ulike plattformene for å kunne overvåke og følge med, og jeg tror vi klarte å håndtere det gjennom et veldig tett samarbeid. – Men det er igjen et spørsmål om at denne berømte personen ‘noen’ – som dere må tenke på at ikke eksisterer, for det må være deg når det er tett på deg. Hvilke scenarier øver dere på?

Så denne vil vi nå bruke – en strategi for tettere samarbeid om sikkerhet. Og derfor takker jeg også for innspillene. Dette går egentlig til kjernen om det som vi snakker om i vårt samfunn – tillit. Jeg tror vi stoler stort sett på de store myndighetspolene i landet vårt, men det som binder dette sammen, er at folk har tillit også til hverandre.

Frivilligheten

Og la meg avslutte med det – at det er mange fra frivilligheten her. Det var Sanitetskvinnene og Røde Kors som fikk gaven fra den første Fredsprisvinneren, i Norge, tilbake ved forrige århundreskifte. Det sier litt om frivillighetens opprinnelse i Norge og hele nettverket som det er.

Og det at vi har frivilligheten engasjert rundt dette – og de redaktørstyrte mediene, det er viktig. Aftenposten hadde en overskrift i en kronikk i går hvor det sto at «Journalistikk er en nødvendig del av samfunnssikkerheten», og jeg er helt enig. Det har enormt stor betydning. Og vi må jobbe med det.

Så – det er egentlig en appell til alle: Tenk gjennom – hvordan blir jeg påvirket? Hvordan kan jeg bidra til min egen sikkerhet? Det er bra at nasjonale myndigheter tar dette ansvaret, men hva er mitt? Det er egentlig sluttappellen i denne strategien. Takk for oppmerksomheten.

 

• Les hele strategien: Nasjonal sikkerhetsstrategi