Norge i en urolig tid

Sjekket mot fremføringen (transkribert fra lydopptak)

Kjære alle sammen,

Det er jo fantastisk å stå her ved dette bildet («Solen») – ikke sant. Edvard Munch – han hadde leid et hus i Kragerø i 1909. Det var noen få år etter at Norge ble en selvstendig nasjon. Han hadde jo et plaget sinn, men han skal visst ha sett lysere på livet etter å ha vært der i Kragerø – og det kan vi kanskje se her. Og så er jeg helt enig, viserektor, det er imponerende kunst rundt oss her, men som du sa i innledningen – okkupasjonsmakten ville ikke vise frem Munch – og det sier også noe om kunsten og den frie tanke og hva det betyr.

Jeg er veldig glad for å få anledningen til å snakke og resonnere med dere. Det er tre store ting jeg skal komme inn på under denne tittelen «Norge i en urolig verden».

Det ene er hvordan dette påvirker oss hjemme. – Det er jo i seg selv et utømmelig tema – men jeg skal prøve å pakke det sammen.

For det andre: Hva gjør vi, hva er regjeringens prioriteringer i møte med den verden vi ser?

Men så er det det tredje – det er kanskje noe som jeg tenker er en ny dimensjon i diskusjonen om sikkerhetspolitikk som jeg vil dele med dere – nemlig viktigheten av beredskapen, hos hver og én av oss, her hjemme – for det er jo vi sammen som utgjør det som er den totale beredskapen, fellesskapet, engasjementet, her hos oss.

Og det er egentlig en påminnelse – som jeg har lyst til å begynne med her – når jeg står i denne salen, på Norges eldste universitet, i denne flotte aulaen. Og her vi virkelig koordinerte – ja, samstemte (viserektoren og jeg), nemlig vektleggingen av den frie tanke og nødvendigheten av å lytte og søke sannhet. Det er litt sånn ‘festtale’ over dette – ved åpningen av et semester, og nå er vi jo mot slutten – men det er utrolig viktig å understreke – i den verden vi lever i dag – at noe av det fineste i vår sivilisasjon er nemlig den frie tanken, søken etter sannhet.

Og dette er utsatt, gode venner, både fordi det er autoritære, statlige strømninger og autoritære lederskap der ute, men også i de forankrede demokratiene, så er ikke dette varige verdier, de er under press.

Timothy Snyder’s «On Tyranny»

For tre måneder siden sto jeg her på et annet flott arrangement. Da hadde vi Timothy Snyder i Oslo, tenketanken Agenda inviterte ham, den amerikanske professoren, ekspert på 1930-tallets Europa. Han har skrevet noen av de bøkene som jeg er mest glad i, blant annet denne boken, og mange av dere har sikkert lest den, «On Tyranny», den finnes også på norsk. Jeg kom over den en gang på en reise, det er som en liten håndbok, og undertittelen er «Twenty lessons from the Twentieth Century». Jeg har kjøpt et stort antall av denne boka og gitt bort til mennesker jeg har tenkt burde lese en sånn bok. Den handler nettopp om noe av motstandskraften.

Det Snyder blant annet sier i denne boka, er at hvis noe ikke er sant, hvis vi slutter å se på fakta som sant, så vil alt annet i samtalen bli umulig, for da oppløser virkeligheten seg. Det blir ikke mulig å drive opposisjon, det blir ikke mulig å drive kritikk, det blir ikke mulig å drive debatter, det finnes ikke en sannhet.

Og det er derfor vi må ha institusjoner som søker sannhet, som her, på universitetet, det er utrolig viktig for Norge i en urolig verden. – Så derfor er dette et sånt lite ‘flagg opp’ fra meg nå – fordi hovedbudskapet fra meg i dag – ja, dette er ikke en sånn faglig, statsvitenskapelig forelesning om verden der ute – vel, det er litt om det også – men det handler egentlig om motstandskraft jevnt over. – Hva er det? Og den diskusjonen er vi i gang med. Det må vi ta. – Om forsvar og utenrikspolitikk, for å håndtere verden der ute, men på en annen måte enn før. Hvordan håndterer vi motstandskraften her hjemme?

Nobels fredspris

Og da nevnte du (viserektor) det: Denne salen har jo vært åsted for å dele ut Nobels fredspris – og jeg vil nevne to – som jeg mener det er viktig å minne om.

Det er Martin Luther King, den 11. desember 1964, hvor han sier: “There is no deficit in human resources; the deficit is in human will”. Det er jo sterkt og verdt å ta med seg – at dette ligger i hver og en av oss. «Human will» – det er jo menneskenes vilje. Men i menneskers vilje er jo hver og én av oss menneske. Det er jo derfor en oppfordring, og for å snu litt på det; både i holdning, innstilling og engasjement; å holde troen på hva vi har av kraft i fellesskapet.

Den andre prisen – og som har hatt størst betydning for meg i mitt liv egentlig, for det mitt ungdomsengasjement – det var Andrej Sakharov. Det var den sovjetiske atomvitenskapsmannen, oppfinneren av hydrogenbomben i Sovjet, han fikk alle slags priser, status, alle privilegier i det regimet. Han kunne ikke komme hit i 1975 for å motta Nobels fredspris fordi han ble holdt i et slags fangenskap, kona hans Jelena Bonner kom i stedet, jeg var 15 år, og jeg husker jeg satt hjemme og så dette på TV. Og Sakharov sa på den tiden – ja, bare tenk på det; han satt i forvaring i det autoritære Sovjet – og i dag drepes og forvares frittenkende mennesker i det autoritære Russland, bare for å ta det. Men han snakket om hvordan fred, fremgang og menneskerettigheter henger sammen – de er ikke hver for seg – de må komme sammen på et vis. Dermed ble han – som var hydrogenbombens oppfinner i Sovjet – egentlig drivkraften for nedrustningen, som måtte komme.

Og i en tid hvor vi nå skal bygge sterkere forsvar – det trenger vi, alle må gjøre det – så trenger vi fortsatt en sterk stemme for ideen om rustningskontroll og det som igjen kan bli nedrustning. Vi kan ikke ha en sivilisasjon som ikke har det som et mål og som ikke jobber overfor det.

En urolig verden – noen utviklingstrekk

Jeg vil at dere ikke skal glemme noe av dette – når vi er her på akademias sted. OECD,  samarbeidsorganisasjonen for vestlige økonomier påpekte forleden dag, følgende: De største utfordringene demokratiet møter i dag – og dette kommer altså fra et økonomisk analysemiljø – det er (1) bekjempelse av feilinformasjon og desinformasjon, (2) styrking av representasjon, deltakelse og åpenhet i det offentlig liv, (3) bygging av motstandsdyktighet mot utenlandsk innflytelse, uvennlig innflytelse, (4) styrking av demokratisk styring i møte med klima- og miljøutfordringer, (5) omstilling av offentlig styring til den digitale tidsalder. Dette hadde ikke vært skrevet sånn for 5-10 år siden. Det mener jeg er verdt å ta med i denne opptakten.

Til mitt første hovedpunkt – en urolig verden.

Da er det verdt å si at tidene opplevdes kanskje mer stabile og forutsigbare før. Og da jeg var student, så tenker jeg tilbake igjen på tidlig på 1980-tallet. Da var det jo mye bedre, men det var jo en ganske sterk uro også da. Da var det jo en reell frykt for at vi kunne få atomkrig, en reell frykt for det; det var to blokker som sto imot hverandre og knapt snakket sammen, men det var tegn til tøvær.

Jeg var i det norske sjøforsvaret et par år, fra 1979 til 81, og jeg husker ennå den dagen hvor vi lastet opp skarpe skudd inn i fartøyene på grunn av streiken ved et skipsverft i Gdansk. Da begynte endringene i Øst-Europa. Lech Walesa fikk fredsprisen noen år senere. Det sier litt om den utviklingen som var da.

Krig

Men i dag har vi altså krig i Europa, en russisk fullskala invasjon av Ukraina. Det drar på store ødeleggelser. Så sier noen at dette er jo den første store fullskala invasjonen siden andre verdenskrig. – Det er det en del snakk om. Det er i og for seg ikke feil, men det er ikke helt riktig. For to dager siden var jeg med og markerte 30 år siden massakren i Srebrenica, som internasjonale domstoler i fjor definerte som folkemord. Det var altså 8000 menn, ektefeller, brødre, onkler, fettere, som ble tatt ut, skutt, fordi de var av annen tro og en annen gruppe i samfunnet. Det var konvensjonell krigføring, kunne man si.

Det er det samme som vi – særlig i mitt parti, reagerer når vi hører noen si ‘at sånne terrorangrep ute i europeiske byer – det er bra at vi ikke har hatt det i Norge’ – men det har vi jo. Den 22. juli – et full-skala terrorangrep. Så vi må ha med oss det.

Vi har altså fullskala krig i Ukraina på det fjerde året. Vi har et militarisert, autoritært Russland, og det er vår nabo. Peter Normann Vaage, forfatteren, skrev en gang at ‘Russland er sitt eget sted’. Det er et meget godt begrep. Det er det fortsatt, sosialt, men geografi gjelder fortsatt. Vi er fortsatt naboer nå og det kommer vi til å være. Vi velger ikke vår geografi – det er en tung realitet i sikkerhetspolitikken.

Krig i Europa. Vi har økt konkurranse mellom stormaktene. Vi er på vei inn i en ny epoke. Det er ikke et bipolart system. Det er ikke et unipolart system med én makt. Det var noen som mente at vi har en zero-sum situasjon nå; at det er mange forskjellige makter der ute som definerer og rivaliserer. Og den tiden der USA har vært den dominerende makten, er definitivt over. Kina, det globale Sør, kommer opp. Maktforhold er i endring.

Og så har vi den økte spenningen mellom USA og Europa. Det mener jeg er i mindre grad knyttet til forsvars- og sikkerhetspolitikken, for der tror jeg interessefellesskapet er så sterkt at det kommer til å bli bevart. Men jeg hørte på den amerikanske visepresidenten som i vinter snakket om Europa og for første gang hørte jeg at det var egentlig en aggressiv holdning fra USA mot europeiske demokratier. Og J.D. Vance sto altså i Tyskland og snakket om at her respekteres ikke ytringsfriheten. Og så dro han på besøk til AfD-partiet etterpå. Den spenningen er ny. Og så mener jeg vi må håndtere det. Jeg kommer tilbake til det, men det er nye forhold som vi må håndtere.

Omstillinger

Og så lever vi altså i verdens største teknologiske endringstid. Vel, jeg tror det er slik at til alle tider så oppleves endringene som ‘de største’. – Men det er to forhold nå som jeg mener er utrolig viktige og sentrale for Norge:

Det ene er energiomformingen, som betyr at vi er på vei over fra fossil til fornybar, med alt som følger av det – også de friksjoner som følger med det.

Og så er det kunstig intelligens. Da Obama var her i Norge for et par uker siden så møtte jeg ham – og det var i grunnen bare det han jobbet med nå. Han sa at de han konsulterte sa at dette (KI) er den største endringen for menneskeheten siden elektrisiteten kom. Forskjellen er bare at det skjedde over tre generasjoner. Kunstig intelligens kommer antakelig til å skje over fem år, og det kommer til – fundamentalt – å endre veldig mye. Jeg er ingen sannsiger som kan si nøyaktig hva som kommer til å skje, men det (KI) vil sannsynligvis bety enormt mye.

Og i sum – av alt dette – så ser vi en reversering av den internasjonale rettsorden, bygget opp over 80 år, tiår for tiår. Det har vært litt frem og tilbake – men stort sett utvikling av regelverk, handelsregler, universelle menneskerettigheter, en forankring. Nå snur mye av det, det stopper opp. Innen folkerett, økonomi, handel. Land trekker seg fra sentrale avtaler. Vi snakker om USA, som trekker seg fra klimaavtaler, trekker seg ut av WHO, den typen ting.

Men det er også forhold som er langt nærmere og mer komplekse for oss. Våre baltiske venner trekker seg ut av Landmineavtalen, trekker seg ut av Klasevåpenkonvensjonen, som de var med på å forhandle frem. Og når jeg møter mine estiske, latviske og litauiske kolleger, så sier jeg som norsk politiker – Norge var jo pådriver både for Landmine- og Klassevåpenkonvensjonen – at de beklager jo at dette skjer, men det er vanskelig å kritisere dem når de lever med det som skjer i deres nære områder. Det er en del av den sammensatte verdenen.

Og så tenker jeg bare – jeg kan ikke ta hele raden av dette, men vi skal huske på at utenfor alt dette, så er det noen betydelige kontraster i verdenen. Det som pågår av fryktelige ting i dag i Gaza, som igjen blir vurdert om det er folkemord. Vi skal la det gå i domstolsporet, og der er det til behandling. Vi kan slå fast at dette er et av de frykteligste tingene som skjer i vår tid. Og litt lenger sør, Sudan, en blodig borgerkrig.

Men parallelt med det – så må ikke vi glemme når vi sitter her på et universitet –at det også skjer enorme fremskritt i verden. – Innenfor teknologi og behandling og nye løsninger. Dette energiskiftet kommer til å være turbulent. Men nå har jo sol og vind blitt billigere enn det meste fossile, så det går den veien – mer fornybar.

Den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen

I sum, med alt dette, gode venner, sett fra et norsk åsted, så sier vi nå at dette er den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig.

Det som skjer der ute påvirker oss her hjemme, rett inn i hjerte og sjel. Midtøsten, terrorangrepet 7. oktober, frykten fra de som lever med familie i Israel, opplevelsen kommer fryktelig nært – og alle de som har palestinske venner og familier og som opplever dette, Gaza, ser bildene, det kommer fryktelig nært, tett inn i vårt samfunn – jeg har møtt noen av dem.

Angrepene på den akademiske ytringsfriheten, mangfold, studentene på de amerikanske universitetene som nå begynner å tenke – om de kan stille de og de spørsmålene som de mener er viktige.

Og stor uforutsigbarhet i internasjonal økonomi. Det er ikke vanlig i en sånn gjennomgang som jeg gjør nå, å sitere Finanstilsynet, det er det ikke. Men jeg skal gjøre det allikevel. De skrev i går: «Som en liten, åpen økonomi er Norge og norsk finansnæring sårbare for tilbakeslag og uro internasjonalt». – Det sier det bare igjen. Vi kan beskrive oss som en kork på verdenshavene. Vi har kanskje den mest åpne nasjonaløkonomien av alle land. Og da spiller alle disse kreftene direkte inn.

Så er vår vante verdensorden erstattet med en slags ny, ukjent uorden. Det er noe av det vi står i.

Hva gjør Norge?

Så da til mitt andre hovedpunkt: Hvordan skal vi håndtere dette? Vi kan ikke gjøre alt, men vi må gjøre noe.

Og da er jeg tilbake til en – ja, la oss si et slikt ‘ordtak’ da jeg var utenriksminister; vi lagde en sånn firefeltstabell. Det har jeg aldri vært særlig god på. I mine studier på universitetet i Paris så var det ikke så vanlig med slike firefeltstabeller. Men det er én firefeltstabell som jeg liker veldig godt, og det er å se på den ene siden: Hvor har Norge interesser? Og hvor kan Norge gjøre en forskjell? Og da blir det fire punkter, ikke sant: Det er én kategori hvor vi ikke har interesser og ikke kan gjøre en forskjell. Det er et område hvor vi bør bruke begrenset med ressurser. Og så har vi de områdene hvor vi har interesser og kan gjøre en forskjell. Det er der vi i hovedsak bør være. Så er det disse to interessante mellomkategoriene. – At vi ikke har interesser som nasjon, men vi kan gjøre en forskjell. Da kan det jo hende at det allikevel er verdt å handle der. Og så er de kritiske områdene med store interesser, men vi har liten mulighet til å gjøre en forskjell. Der må vi forsøke å tenke: Hva gjør vi da? Kan vi bedre mulighetene til å gjøre en forskjell? Det er et tankesett som jeg mener det er viktig å ha med videre.

Og så er det jo for meg som utenriksminister før og statsminister nå vært verdt å si at utenrikspolitikkens mål – det er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Og så rydde plass for Norge rundt det; å tenke at vi må treffe med våre vedtak på hvordan vi utvikler livene for barn, unge og eldre her i landet. – Da bør det være en type stabilitet rundt det.

Noen refleksjoner rundt alt dette:

Sterkt europeisk samhold

Og nå skal jeg prøve å forenkle det ved å si: Det er ett valg i forhold til verden rundt oss nå som kommer til å være helt avgjørende for Norge. Og det er Europa. Og nå kommer det ikke et innlegg om det dere alle tror, om Norge skal være medlem av EU eller ikke – jeg kommer tilbake igjen til det. Men geografien vår, økonomien vår, er så definert av hvordan vi nå håndterer forholdet til Europa, sikkerhetspolitisk, økonomisk, energipolitisk, idépolitisk, akademisk. Det er det avgjørende. Vi søker sterkt europeisk samhold i den tiden vi er i nå.

Ta noen eksempler på det. – Det gjelder Forsvaret. Her er det NATO som er ramme, det vet vi. Men oppgaven fremover nå er jo at Europa skal ta en større del av ansvaret for sikkerheten i Europa. Det er ikke nytt med Trump, det har det vært gjennom mange år. Men Trump skal ha det at han har fått den utviklingen i gang, og det har han rett i. Og vi må ta det ansvaret på en klok måte. Det betyr at vi må bygge opp kapasiteter, ikke hver for oss, men mest mulig samlet. Dere hører på radioen om dette prosentmålet vi skal ha for hvor mye vi investerer. Hvis vi bare tenker prosent, så blir det egentlig litt ‘dumt’, tenker jeg; ting må jo kunne fungere ved siden av hverandre. Det må jo være slik at det vi investerer i fungerer godt sammen. – Det at Norge, Sverige og Finland investerer smart, slik at vi kan jobbe sammen på en god måte.

Her har vi i bunn et fagmilitært råd, en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon, som min regjering satte i gang når vi kom i posisjon. Den har levert en langtidsplan for Forsvaret, som er en betydelig satsing på vårt forsvar – i alle sektorer. Det kommer til å bli en utvikling som kommer til å gjennomgå store forandringer. – Fordi prisene endrer seg og teknologien endrer seg. Det er en plan for 12 år, og det er selvsagt at det kommer til å være endringer på den veien. Men veldig mye av fellesnevneren i det er det europeiske. NATO har vedtatt regionale forsvarsplaner som nå følges opp.

Ukrainas forsvarskamp er også en kamp om Europas fremtid. – For det er grunnleggende at internasjonal politikk følger lovens makt, og ikke maktens lov. – At det ikke skilles mellom store og små staters rettigheter – eller i alle fall at følgene av ulikhetene begrenses mest mulig. Og at suverene stater kan bestemme fritt over seg selv og sin egen fremtid – og at grenser gjelder.

Stortinget har vedtatt det vi kaller Nansen-programmet – militær og sivil støtte – med en totalramme på over 200 milliarder kroner, for årene 2023 til 2030, som ble enstemmig vedtatt.

Men krigen i Ukraina har enorme konsekvenser, for folk og for infrastruktur. Folk jeg møter i Norge spør meg om de har grunn til å være redde, og jeg sier at det er grunn til å være urolig når du lever på et kontinent hvor ett land har brukt mellom hundre og to hundre tusen soldater i oppstarten til å invadere et annet land, og som kanskje er i stand til å ta tap på fire-fem tusen per dag. For Russland har kanskje mistet flere folk ved fronten i Ukraina nå enn antallet USA hadde av døde og sårede i hele Vietnamkrigen. Det skjer nå. Og det er i Europa. Så her er det altså en enorm utfordring for Europa.

Men det at vi har enstemmighet i Stortinget om forsvarsplanen, det er en styrke for Norge. Og vi har enstemmighet om støtte og hjelpen til Ukraina. Det styrker Norge. 

Det tredje er at vi må utvikle våre bånd til Norden og Europa i et veldig aktivt diplomati, hver dag. Vi møtes nordisk og nordisk-baltisk sammenheng nesten hver uke nå. Her er EØS-avtalen fundamentet vårt til Europa. Det er rammeverket som gir oss mulighet til å utvikle samarbeid.

Men det er også å fordype sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk med Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Polen, Baltikum, Norden. En full dagsorden. – Og så vil jeg bare si kort; jeg gjentar det for dere her når det gjelder dette med EU og EØS, medlemskap eller ikke. Historien får jo utvikle seg, vi får ta det som kommer, men jeg mener at i den tiden vi står i nå, er det helt avgjørende at vi klarer å stå samlet om vårt EØS-samarbeid med Europa og EU. For EU-saken er en opprivende sak i Norge, det var det i 1994, det var det i 1972, og det kan vårt demokrati bære, det er jeg helt sikker på, vi tåler en slik sak, det er jeg helt sikker på, men ikke nå, mener jeg. – Vi er ikke der. Vi har ting å spille på og det er at vi klarer å holde en samling rundt det viktigste.

USA

Så gjelder det våre bånd i USA. De må vi lære å utvikle. Vi må lære den nye administrasjonen å kjenne. Jeg kaller det at vi må dekode Donald Trump, for det er ny administrasjon som snakker og opptrer på en annen måte. La oss gi ham én ting; dette er jo en mann som forholder seg til andre personer. Han er mye mer tilgjengelig enn hans forgjenger, Biden. Han tok imot den norske statsministeren etter tre måneder på kontoret. På et ordentlig besøk som var forberedt og ble godt gjennomført. I går tok han imot den tyske kansleren. Og konsekvensen av å ha møtt ham og hans folk rundt ham – er at de er tilgjengelige. Så det skal han ha.

Så kommer det mye annet som er litt mer krevende, vil jeg si. Vi ser et annet USA. Det er klart at det er et mer polarisert samfunn, ‘America first’. Vi skal definere hva det er, hva det betyr, og hva utenrikspolitikken til USA blir. Vi kommer til å gå inn i en tid med masse utspill fra MAGA-bevegelsen, men etter hvert vil de komme til å bryne seg på en del realiteter som viser at det er noen kontinuiteter også der.

En av dem er samarbeidet med Norge i Nordområdene. Det var grunnen til at jeg ville møte Trump tidlig. – Og jeg hadde med noen kart over Nordområdene, noe jeg ofte har, og det var nyttig. For når jeg for eksempel besøker (Giorgia) Meloni i Roma, så vet jo jeg at mitt geografi-forhold til Sør-Europa og Middelhavet, er omtrentlig. Så hvis jeg skal forvente at andre skjønner hvordan det er i nord, så må jeg sette meg inn i deres situasjon.

Men det jeg sa til Trump, det var at 100 kilometer fra vår grense, så ligger verdens største atomvåpenarsenal, i form av de russiske ubåtene. Og, som jeg sa, ‘president, de er ikke rettet mot meg, men mot deg’. Da ble det ganske stille, men jeg sa ‘ta det med ro, du er ikke alene, fordi vi følger med’. Og det er jo en del av det Norge har bidratt med.

Vi følger utviklingen i nord, vi er NATOs øyne og ører i nord. Og det må på en måte spille opp til at det er en viktig interesse for dem å hente ut dette – at vi følger med på det som skjer der i nord – underforstått, det er et gi-og-ta, det er et gjensidig forhold. Og jeg tror i bunn at det er også slik det forstås. Jeg tror at det realpolitiske felles-godset er sterkt nok. Vi skal trygge dette forholdet. Men som jeg sier, Europa må ta større ansvar, og vi må tenke mer på det jeg kaller ‘vi må gardere oss’. Vi må ikke tenke at USA ‘forsvinner’ fra én dag til en annen, men Europa må ta større ansvar og vi må tenke mer bredt.

Kina

Det er godt, vårt forhold til Kina, den voksende kjempen, og jeg skal ikke gå tungt inn i det. Vi skal samarbeide med Kina, men vise forsiktighet. Det er også et universitetsråd.

Jeg bare sier – i et historisk perspektiv – det har aldri hendt før at en stat ikke veksler inn sine økonomiske og teknologiske fremganger i politiske gevinster. Det kommer til å skje nå også. Og kinesere jeg møter, de sier at ‘de lukker nå en parentes’. De har vært ‘borte’ et par-tre tiår. Men Kinas andel av verdensøkonomien er snart kommet tilbake der den var før det skjedde store ting med keiserdømmet – dette kan viserektoren mye mer om enn meg.

Men Kina er viktig og vi skal forholde oss til dem og handle med dem. De står altså for over 90 % markedsandel av verdens solceller, tenk det, 75 % av produksjonen av battericeller, 66 % av elektriske biler og 60 % av all vindturbin-teknologi. Så hvis vi er i et energiskifte, så er Kina der.

Jeg besøkte et skipsverft utenfor Shanghai før jul i fjor. Shanghai er verdens største havneby og regionen produserer halvparten av verdens skip. Og det var fascinerende å gå rundt i Shanghai og få høre at i 1900 var det nordmenn som styrte havnen i Shanghai. Folk som hadde erfaring fra å styre havner, f.eks. i Bergen, de kunne få jobb i Shanghai.

Så her har vi fortsatt noen områder å følge med på, men det er sensitive områder også, knyttet til etterretning og så videre. Det må vi håndtere med forsiktighet, men vi skal ha høy Kina-kompetanse i Norge – slik som vi har høy USA- og Russlandskompetanse.

Midtøsten

Så gjelder det også at vi skal være oppdatert på hva som skjer i verden rundt oss. Dette er ikke en forelesning om hele verden, men i Midtøsten – der skal vi være engasjert – men jeg vil bare minne om at det er et helt annet Midtøsten i dag enn i 1993 da Oslo-avtalen kom. Og Norges mulighet til å spille en stor rolle i slike situasjoner – den er egentlig større når konfliktnivået i verden er ganske lavt og vi blir invitert inn av parter. Når konfliktnivået er så høyt og krigen raser som nå, da er Norge geografisk langt unna. Og det er ikke alltid i den norske samfunnsdebatten at dette er reflektert – av hva vi kan gjøre og ikke kan gjøre – på den ene eller andre måten.

Men dette jobber vi med, for vi mener at det som skjer i Midtøsten, har enorme konsekvenser for menneskene som bor der. Veldig mange i Norge er engasjert, og vi kan også gjøre en forskjell. Og jeg vil si at det vi gjorde ved anerkjennelsen av Palestina for ett år siden, det er noe av det viktigste vi har gjort. For det vi egentlig sa da, det var et uttrykk for troen på rettsstat og rettsorden, det var at palestinere har rett til å bli behandlet med de rettigheter og plikter som følger av en stats ansvar.

Og noen av mine israelske kontakter sier at ‘dere berømmer Hamas ved å anerkjenne Palestina’. Jeg mener det er helt omvendt. Hvis vi ikke anerkjenner Palestina – med rettigheter og plikter – så overlater vi det egentlig til ekstremistene å snakke med vegne av Palestina. Og jeg tror at flere land er på det sporet. Det er et stort engasjement her nå.

Og så jobber vi også aktivt overfor de nye, store maktene – India for eksempel – veldig viktig i verdensøkonomien. Vi har inngått en handelsavtale med India som er veldig omfattende.

Internasjonalt samarbeid

Og for andre år på rad er Norge gjest i G20; de 20 største økonomiene i verden har Norge inne der som gjest, fordi vi spiller visse roller. Det mener jeg er bra.

Så, gode venner, før vi går enda litt videre nå om hvordan vi møter alt dette, så vil jeg bare si at i løpet av disse fire årene hvor jeg har vært statsminister, så er det også mye som går ganske bra i internasjonalt samarbeid. – For eksempel, det europeiske samholdet i forhold til Ukraina – det er jo mye bedre enn Putin og andre hadde trodd. Nato-alliansen, som vi markerte 75 år for i fjor, har vel aldri vært sterkere enn den er nå, i sin kjerne. Men det er 32 demokratier, så det kommer jo valg, med ulike folk som går ut og inn, så det vil jo alltid være forskjellige syn.

Det nordiske fellesskapet er jo helt unikt annerledes enn det det har vært. Alle fem land i den samme forsvarsalliansen. Tenk dere, Norden hadde etter andre verdenskrig en drøm om egen forsvarsunion – men det gikk ikke. En egen valuta – men det gikk ikke. Et eget marked, et hjemmemarked – men det gikk ikke. Alle de spørsmålene der kunne bare løses i en større sammenheng. Markedet måtte være europeisk. Det har man fått gjennom medlemskap i EU eller i EØS-avtalen. Valutaen, for de som har valgt det, må være europeisk, det har Finland valgt. Og for sikkerhetspolitikken så er det det transatlantiske – og der er vi alle fem nå samlet.

Og i nord, hvor Norge er i Arktis, så har de andre kyststatene opprettholdt samarbeid og vist at det internasjonale regelverket gjelder. Og vi har altså en form for sameksistens med Russland hvor vi klarer å bestemme fiskerispørsmål. Det mener jeg er bra.

Nasjonal sikkerhetsstrategi

Og så må vi bare slå fast det at unilateralisme, som statsviterne sier, løser ingen globale utfordringer. Vi må være med, sammen, og jobbe for å finne globale løsninger, og i denne nasjonale sikkerhetsstrategien som vi vedtok og la frem fra regjeringens side den 8. mai i år – ja, jeg oppfordrer dere alle til å laste den ned og hente den frem – så er det første gang vi legger frem en nasjonal sikkerhetsstrategi, som binder sammen hva vi trenger å gjøre på forsvarssiden og hva vi trenger å gjøre for totalberedskapen her hjemme – og hvordan alt dette henger sammen.

Jeg ser at lederen for KS (Kommunenes Sentralforbund) sitter her – ja, hvordan kommunene, så viktige som de er i dagliglivet til folk, stiller opp for sikkerhets-Norge. Dette snakket vi ikke om for 5 og 10 og 15 år siden, systematisk. Strategien kunne ha vært på 150 eller 1500 sider. Den er på drøye 20. Og den er skrevet i en form som er tilgjengelig for mange.

Det er derfor jeg skal avslutte med det jeg begynte med: Vi må rette fokus på det vi gjør hjemme; det som er motstandskraften i vårt eget land, i denne verden. Noe som er avgjørende for vår egen sikkerhet; det er vår egen evne, vår egen forståelse og styrken i vårt eget fellesskap.

Denne strategien har tre hovedprioriteringer:

Punkt én – vi må raskt styrke forsvarsevnen vår. 

Det er vi i gang med. Jeg var ved grensen vår til Russland for tre uker siden og besøkte norske styrker der; de styrkes nå på en fornuftig måte. Jeg var i Bardufoss for tre dager siden – og så på hvordan Brigade Nord blir styrket – og på hvordan vi samordner og jobber godt med våre allierte. Vi styrker forsvarsevnen.

Motstandsdyktig samfunn

Punkt to – vi skal gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. Det kan vi bare gjøre som fellesskap, hver og én – sammen.

Og tredje punkt – vi skal styrke vår økonomiske sikkerhet, altså at vi har alle fundamenter å stå på.

Og til det å definere motstandsdyktighet – hvor jeg må si at om ikke vi akkurat har ‘skrevet av’, så er noe av det som er budskapet i Timothy Snyders råd om hvordan vi motstår tyranniet, kjemper for at demokratiet forfaller, det handler om noe av dette. Motstandsdyktighet har vi oppsummert i syv punkter i strategien:

Vi må kommunisere og forstå alvoret i den situasjonen som er rundt oss – og vi må snakke sant.

Og så må vi øke motstandskraften ved alvorlige hendelser. Der er det mange som har bitt seg merke i at jeg har sagt at vi må være forberedt på at vi kan bli rammet av krig. Og jeg er veldig nøye med hvordan jeg bruker de ordene, for hvis noen spør meg ‘er Norge truet av krig?’, så vil jeg si at det ser vi ikke. For når vi ser over grensen, så ser vi egentlig at på russisk side er forsvaret svekket, fordi de har tatt masse av ressursene fra de nordligste områdene til Ukraina. Men på sikt så må vi være forberedt på at Russland kan komme tilbake og være en militær trussel.

Men det er også andre hendelser som kan komme – som ekstremvær. Da ekstremværet ‘Hans’ kom i august 2023 – i Hønefoss og på Ringerike ble for eksempel flere hundre mennesker evakuert. Hvordan fungerer samfunnet da? Og som gammel generalsekretær i Røde Kors, så har jeg med meg et ‘mantra’ derfra: De som kjenner samfunnet best i en normal situasjon, er best til å håndtere en ekstrem situasjon. Når snøskredet kommer og dekker over, så er det de som kan geografien før snøskredet, som best kan finne frem enn de kommer fra helt et annet sted.

Og dette jobber kommunene med nå. Og nå skal vi ha et råd i alle kommuner som binder sammen – som der i Hønefoss. En av grunnene til at det gikk så bra der da det voldsomme ekstremværet kom, var at de hadde sammen øvd og trent på forhånd, alle etater og parter; kommunen, helsevesenet, politiet, frivilligheten, Røde Kors og Sivilforsvaret; alle kom sammen. Dette må alle jobbe med nå.

Det tredje er økt systematikk i arbeidet med sikkerhet; det handler om at DSB og Sivilforsvaret og Forsvaret og andre. Vi må ha ordninger for hvordan vi rutinemessig samarbeider – og ikke sitter i hver våre ‘siloer’.

Vi må beskytte kritisk infrastruktur. Det har min regjering jobbet med siden vi kom inn i kontorene, og det er jeg sikker på at også den forrige regjeringen gjorde. Det gjelder alt fra kraftmaster til annen viktig infrastruktur der ute.

Vi skal bekjempe terrorisme og kriminelle nettverk. Det kan ikke bare gjøres i Norge, det må gjøres i samarbeid med andre land.

Vi skal beskytte demokratiet, rettsstaten og det offentlige ordskiftet – jeg har allerede vært inne på dette. – Og så skal vi fremme løsninger på globale utfordringer.

Og for å provosere litt, så vil jeg si at det å styrke Forsvaret, det er egentlig ‘lett’. Nå er det kanskje mange som lurer på ‘hva mener han med det’, men poenget er at dette er dyrt og det er planmessig krevende – men vi har gjort det før. Det handler om å lykkes med å bygge dette ut.

Det å styrke motstandskraften, blant alle oss andre, det er vanskelig. Det koster mindre, men det er mer komplisert, for det må ‘inn i hodene’ til hver av oss.

Så dette begrepet sammensatte trusler, hybride trusler, er noe vi må forholde oss til. Noen sier at du kan ikke forberede deg på å kjempe ‘den forrige krigen’, for kommer det en krig igjen så blir den annerledes. Men det vi faktisk må gjøre; vi må både forberede oss på kjempe ‘den forrige krigen’, fordi vi kan for eksempel stå overfor en invasjon, og vi må forholde oss til dette nye, sammensatte. – Er det et angrep på et land hvis strømforsyningen til sykehusene har blitt slått ut? Er det et angrep på et land hvis vannmagasinene har blitt slått ut? Dette har vi høy oppmerksomhet på.

Hvis du reiser til de baltiske statene og Polen, så har de veldig høy oppmerksomhet på for eksempel sabotasjehandlinger inne i sine land.  – Så disse lokale og globale uorden-kreftene er nye, komplekse og sammensatte.

Kunnskap

Da skal jeg bare avslutte med å si et par ting til studentene her – men til oss alle, for vi er alle egentlig i samme kategori. – Noen hovedpunkter som jeg mener er viktige: Vi må være en nasjon som søker kunnskap, i vår utvikling, i en urolig verden.

Jeg pleier å si – når jeg er på videregående skoler – hvordan kunne det ha seg: I år feirer vi 200 år siden starten på utvandringen til USA. Og det var altså sånn at 1 million nordmenn, to tredjedeler var under 35 år, fulgte etter til USA. Det bor flere amerikanere med norsk bakgrunn i USA enn det bor nordmenn i Norge. Og så kan vi stille spørsmålet: Hvordan kunne noen finne på å dra fra Norge? – Et land som hadde olje og gass, fossefall som vi kunne lage kraft av, fjorder hvor vi kunne drive oppdrett av fisk? – Jo, på den tiden så visste de ikke. De hadde ikke kunnskap om det. Og den kunnskapen kom fordi vi søkte kunnskapen, og fordi vi hadde et prinsipp om at alle nordmenn skulle ha tilgang til utdanning og opplæring.

Så dette må vi drive fremover. Om 5-10-50 år kommer vi til å omtale kunnskapsgjennombrudd som vi i dag nesten ikke kan forestille oss. Vi må være i front på det og heia alle dere som har valgt å gå på dette flotte universitetet.

Det andre er å hegne om ytringsfriheten og det frie ordskiftet. Bruk det godt, ta diskusjonen, bruk stemmen, bruk plattformene. Dette har jeg sagt – og jeg vil bare understreke det igjen: Tidligere sa vi at ‘ett bilde sier mer enn tusen ord’. I dag kan vi lure på om ikke ‘ett bilde kan lyve mer enn tusen ord’. Manipulerte bilder, og så videre.

Så én av de tingene vi gjør for å styrke motstandskraften, det er å ta mobilen ut av skolen til ungene våre. Og innføre 15 års aldersgrense for å logge seg på sosiale medier. Og gi ordentlig klare råd til foreldrene om hvordan de skal håndtere skjermene, som invaderer oss.

Tro på det som er sant

Avslutningsvis, Snyder i sin bok – han gir oss en type ‘20 råd’ om hva du kan være oppmerksom på – og det er litt oppsiktsvekkende, for hva kan ‘lille jeg’ egentlig gjøre i det store bildet? Etter å ha studert fascismens gjennomslag på 1930-tallet i Europa, så sier han at det er ganske mye. Det er 20 råd, men jeg bare nevner noen av dem:

Forsvar institusjonene – det er kanskje en ‘kjedelig’ sak. Men det som holder vårt samfunn oppe, er at vi forsvarer samfunnsinstitusjonene og ikke tar dem som en selvfølge. Og: Tenk på ordene du bruker; ord teller. Tro på det som er sant. Og så er jeg veldig glad i dette uttrykket her: Ha øyekontakt med folk, se de i øynene og praktiser small-talk, i en tid med mye skjerm. For meg er sikkerhetspolitikk i vår tid at vi er et fellesskap.

Da jeg lanserte 15 års aldersgrense på sosiale medier – det er et lovforslag som går på høring – så var det en jente på 14 år som uttalte seg nede i Skien da jeg var ute og reiste, som sa at hun var imot dette, hun syntes dette var inngripende. Og så fikk hun spørsmålet – om hvor mye tid brukte hun på skjerm? Jo, ti timer, hver dag. Og hvis du ser ti timer på skjerm, så ser du ikke på andre mennesker, du ser ikke folk i øynene. Og en av de mest oppløftende tingene ved å ta mobiltelefonen ut av ungdomsskolen, det er å høre 15 år gamle jenter som sier at ‘nå kan vi dusje etter gymmen for det er ingen som tar bilder av oss’.

Ja, dette er på en måte trivielle ting, men jeg mener det er fundamentale ting. Og så sier han (Snyder): – Behold roen når det utenkelige skjer. Og til slutt så sier han: Vær så modig som du kan. Så jeg avslutter med det, viserektor, tilbake til «Solen» og Edvard Munch; hvis vi alle er modige og står sammen, så skal det bli en god tid også for Norge i en urolig verden.

I morgen er det den 7. juni. I 1905, dette var dagen for unionsoppløsningen, 120 år siden, og den 7. juni 1945 så kom Kong Haakon tilbake fra London og Norge var blitt et fritt land igjen. – Takk for oppmerksomheten!