På vei mot lavutslippssamfunnet

Pinsehelgen tilbrakte jeg ved et av de vakreste stedene jeg vet om: kyststripen langs Oslofjorden. Men et vakkert utsyn sier lite om virkeligheten under overflaten. Vi vet at arter forsvinner, oksygennivået faller og utslipp fra kloakk og landbruk hoper seg opp. For et drøyt tiår siden satte folk garn ved Nesodden og spiste blåskjell fra Langåra. Ingen av delene er mulig i dag.

Oslofjorden er et varsel om noe større. For det finnes mange «oslofjorder» rundt om i landet – i ferskvann, på vidda og i havet – der naturen er under press. Og det er før vi i det hele tatt nevner verdens klimaanlegg: nordområdene.

Denne uken kom Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre til enighet på Stortinget om at Norge skal kutte minst 70–75 prosent i utslippene innen 2035, sammenlignet med 1990. Klimautslippene gikk ned like mye fra 2022 til 2023 som i hele perioden fra 1990 til 2022. Fjorårets tall, som kom forrige uke, viser at utslippene fortsatte nedover. Det betyr at vi begynner å se resultatene av de fem hovedområdene i norsk klima-, miljø- og energipolitikk:

• Vi oppgraderer vannkraftverk, bygger ut havvind, sol og vind – og styrker kraftnettet. Dette gir oss tilgang til mer fornybar kraft.
• Vi trapper opp CO2 -avgiften slik at det blir dyrere å forurense – og mer lønnsomt å finne klimavennlige alternativer.
• Vi stiller opp med næringsstøtte i form av lån, garantier og tilskudd for å utløse private investeringer og sette fart på teknologiutvikling og jobbskaping.
• Vi bruker statens penger smartere. Offentlige innkjøp utgjør over 780 milliarder kroner i året. For å øke etterspørselen etter klimavennlige løsninger, vekter vi klima og miljø med minst 30 prosent i offentlige anskaffelser.
• Sist, men ikke minst, går vi konkret inn der problemene er størst. Langs Oslofjorden strammer vi for eksempel inn på utbygging i strandsonen, restaurerer ødelagt natur, beskytter fiskebestandene, rydder plast og kjemper mot forurensning, urenset utslipp og avrenning fra landbruket. Kommunene langs fjorden som ikke har gode nok renseanlegg, får nå tøffere pålegg.

Klimapolitikken reduseres ofte til et spørsmål om vi trenger en sluttdato for olje og gass – eller om vi trenger et ambisiøst klimamål i det hele tatt. Motpolene er sterke, og standpunktene polariserte. Men de siste årene har vist oss at ensidige løsninger ikke fungerer i møte med virkelighetens kompleksitet. Etter at Russland både gikk til angrepskrig mot Ukraina og energikrig mot Europa, har det vært avgjørende at Norge har vært en stabil og forutsigbar gassleverandør. Nylig gjentok de fra EUs side at de vil trenge gass som sikker energikilde mens de skritt for skritt bygger ut solkraft, vindkraft og utvikler hydrogen.

Norge skal gjøre jobben som stabil leverandør av gass til Europa. Men vi vet at olje og gass ikke vil vare evig, og at politikkens oppgave er å bidra til at fornybare alternativer utvikles. Eller, vent litt – er det egentlig det? Ikke ifølge Frp, som kaller statlig støtte til teknologi og innovasjon for «sløsing». Jeg er dypt uenig.

Det er ikke urimelig at staten stiller opp når staten selv pålegger bedrifter å bidra til klimamål som gjør at de må skifte maskiner og utstyr tidligere. I det store energiskiftet vi skal gjennom, mangler dessuten kapital i den tidlige utviklings- og oppskaleringsfasen.

Mange bedrifter vil rammes om Fremskrittspartiet kommer til makten. Langs Oslofjorden, i Fredrikstad, åpnet jeg Hydrovolt batterigjenvinningsanlegg for elbilbatterier. Fremfor å brenne alle bilbatteriene når levetiden er over, klarer Hydrovolt å gjenvinne opptil 95 prosent av materialene i batteriene. Her er Norge først ute – med teknologi verden vil trenge. Hydrovolt har fått støtte for å få i gang virksomheten, men over 85 prosent av investeringene er private.

I Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2025 kutter de hele åtte milliarder kroner i den typen støtte Hydrovolt har fått. Med den tilnærmingen risikerer vi at norsk næringsliv blir parkert på sidelinjen, mens det overlates til andre land å satse på ny teknologi og arbeidsplasser for fremtiden.

Det vil jeg advare mot: For når vi ser på hvilke sektorer som nå bidrar mest til utslippskuttene, er det nettopp sektorer der politikken og markedet har tatt tak sammen. Flere elbiler, mer biodrivstoff, elektrifisering av sokkelen og redusert bruk av mineralgjødsel er blant de viktigste årsakene til siste års utslippskutt. Kuttene henger med andre ord sammen med prioriteringene i klimapolitikken, slik de fremgår av klimaplanen «Grønn bok», som vi legger frem sammen med statsbudsjettet hvert år.

Fremskrittspartiet gjør det til en motsetning å kutte utslipp og skape jobber. Men det er nettopp denne koblingen som gjør klimapolitikken kraftfull: Når politikken og markedet drar i samme retning, kutter vi utslipp – og skaper arbeidsplasser, teknologi og verdiskaping for fremtiden.