Norge hører hjemme i Europa

Når jeg skriver dette, har Norwegian-flyet tatt av fra Oslo lufthavn og vi er i ferd med å legge vår snødekte hovedstad bak oss. Mange av mine medpassasjerer er på vei til vinterferie i Alpene. Jeg er på vei til sikkerhetskonferansen i München. Der vil jeg haste fra møterom til møterom, og opp og ned de lange trappene på Hotel Bayerischer Hof. Samtalene vil handle om utryggheten og ustabiliteten som preger verden akkurat nå – fra Ukraina til Midtøsten, og med hele verdensøkonomien midt imellom.

«Utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig», sto det på en lapp jeg hadde på pulten min som utenriksminister. Den setningen er mer aktuell enn på lenge. For det er nettopp utenrikspolitikken som kan beskytte Norge mot krig og konflikt, og gjøre at vi heller diskuterer norsk økonomi, eldreomsorg og skole fremfor rasjonering, evakuering og mobilisering.

Våre viktigste verktøy er Nato-samarbeidet, styrking av eget forsvar og ivaretagelse av forholdet til våre allierte. Men at utenrikspolitikken skal gjøre innenrikspolitikken mulig, handler ikke bare om sikkerhet i militær forstand. Det er utenrikspolitikken som bidrar til å gi Norge, som et lite land med en åpen økonomi, muligheter for økonomisk vekst langt utover våre egne landegrenser. Og her er EØS-avtalen selve bærebjelken.

Tenk deg en smelteverksarbeider i Årdal, en fiskeeksportør i Lofoten eller en gründer i Oslo som utvikler ny teknologi. Felles for dem alle er at jobben deres er avhengig av at Norge har fri tilgang til det europeiske markedet, som mottar brorparten av norsk eksport. En bedrift i Ålesund som selger møbler til Tyskland, produsenten på Raufoss som selger deler til fabrikker i hele Europa, eller et dataselskap i Trondheim som utvikler programvare for kunder i Frankrike, slipper byråkrati, ekstra toll og usikkerhet. De konkurrerer på like vilkår med selskaper i Paris, Berlin og Madrid.

For de ansatte betyr EØS-avtalen trygghet for jobben. For bedriftene betyr EØS-avtalen vekstmuligheter i et marked med 30 land og 450 millioner mennesker. At våre varer og tjenester selges på et så stort marked, gir fellesskapet ekstra inntekter som vi kan bruke til å styrke vår felles velferd og til å støtte våre bedrifter i store omstillinger.

Jeg vil påstå at EØS-avtalen er viktigere enn noen gang i avtalens 31 år lange historie. Det handler om handel. Men det handler også om sikkerhetspolitikk i bred forstand.

I det handelspolitiske ruskeværet som verden nå styrer inn i, der tolltiltak og mottiltak truer åpen handel på like vilkår, blir Norge minnet på en tung realitet – men jeg vil også kalle det en mulighet:

Det er Europa som er viktigst for oss, som marked og som havn for politisk tilhørighet og solidaritet. Drar det seg til, er det våre europeiske partnere som kan gi oss beskyttelse. Kommer det tollmurer rundt Europa, må vi gjøre alt for å komme på innsiden. Og da må vi ikke glemme dette: Forholdet til Europa er i all hovedsak regulert med utgangspunkt i EØS-avtalen.

Derfor har jeg lagt så avgjørende vekt på å ikke bare følge opp EØS-avtalens rettigheter og plikter, men også ta vare på dens integritet. Derfor kunne ikke jeg – og Arbeiderpartiet – leve med et standpunkt der Norge ville ta avstand fra alle bestemmelser knyttet til samarbeidet om fornybar energi i Europa. Jeg kunne akseptert at Senterpartiet mener det. Men deres posisjon kunne ikke være Norges posisjon. Resten er historie. Senterpartiet forlot regjeringen, og vi har nå en Arbeiderparti-regjering for første gang på 25 år.

Norge har lang tradisjon med å raskt gjennomføre de reglene som følger av EØS-samarbeidet, det vil si regelverk EU-landene har vedtatt og som vi gjennomfører for å sikre et enhetlig marked.

Det betyr ikke at vi gjør det ukritisk. Noen reguleringer kan reise spesielle utfordringer, fordi Norge har andre kjennetegn enn de som er vanlig i Europa. Da må vi både bruke nødvendig tid, og i noen tilfeller sikre oss forståelse for tilpasninger fra EU-siden.

Det gjelder særlig på kraft- og energiområdet der Norge har sitt spesielle utgangspunkt, både som produsent av vannkraft, som vi i stor grad bruker selv, og som produsent av olje og gass, som vi i stor grad selger videre. Her må vi både sikre den politiske styringen av våre egne naturressurser, og samtidig gi Europa trygghet om at vi er en pålitelig partner, ikke minst som leverandør av gass.

Flyet har kommet et godt stykke i retning München. Ut av vinduet ser jeg Europa under meg, uten helt å vite hvor jeg er. Lysende byer, åpne landskap og svingete elver glir forbi, hvert land med sin historie og sine utfordringer, men også med et felles behov for stabilitet og trygghet. For Norge gir EØS-avtalen nettopp det.

Dette er ikke tiden for å skape tvil om EØS-avtalens troverdighet. Dette er tiden for å vise at Norge hører hjemme i Europa.