Nordområdene i en ny tid

Sjekket mot fremføringen (transkribert).
Lysark (kart, bilder) ble også brukt.

Det er fantastisk å få være tilbake på universitetet i Tromsø. Jeg vil bare få begynne med å si at jeg har et sterkt, personlig, politisk og emosjonelt forhold til dette stedet. Det har betydd mye, for det jeg har kunnet gjøre som politiker – og jeg vet det betyr mye også for utenriksministeren i dag som sitter her med meg og for Maria (Varterressian) som jobber med disse sakene i Utenriksdepartementet – for universitetet her i Tromsø har blitt et kraftsentrum for tenkning. Det var en modig rektor her før – ja, det er en modig rektor her nå også – og takk for at dere inviterer og holder hus. Jeg har hengende på kontoret mitt – det dere ser et bilde av – diplomet for at jeg er æresdoktor her ved universitetet.

Verden sett fra nord

Jeg kommer til å bruke en del kart i denne forelesningen. – Fordi jeg har erfart i mitt politiske liv og virke at kunnskapen der ute i verden om det som er Nordområdene – om hvor det er, hva det er, hvordan ting henger sammen – det må vi være klar over at er veldig begrenset.

Dette kartet her er jo fantastisk å se på, fordi det viser verden sett fra det jeg kaller ett sentrum, fra nord. Det er mange sentra i verden. Dette er ett. Og det vi vet når vi følger med på politikken i dag, er jo at andre land begynner å oppdage det. – Verdens ledende nyhetsmedier følger nå med på hva som skjer i nord og tematikk fra denne regionen.

Noe annet og veldig fascinerende som dere ser av kartet, er kunnskapen om hvordan havbunnen ser ut. Det har dere jobbet mye med her, «Arven etter Nansen», en del av all polarforskningen, og alt som har skjedd på Fram-senteret disse årene; dere har framskaffet kunnskap som gjør det mulig å ta kloke beslutninger. Det er utrolig viktig.

Jeg skal prøve å ta dere gjennom noen refleksjoner rundt alt dette. Det er slik det må bli.

Vi er jo nå på Arctic Frontiers – og Espen (Barth Eide) og jeg snakket om dette i går – at det er ikke ofte vi får anledning til å si at vi har vært med på noe i 20 år; altså at vi får sjansen til å se på dette over en større periode, hva som har skjedd disse 20 årene. – Men sånn er det faktisk for oss.

Norges viktigste strategiske satsingsområde

Dette (nytt lysark) er et litt mer tradisjonelt kart. Og jeg har lyst til å begynne med å si: Jeg var jo her og holdt denne «Nordområdetalen» i 2005, i november 2005. Da la jeg fram regjeringens nordområdepolitikk, som vi hadde skrevet inn i regjeringskapsplattformen. Og det er dagens statsminister som hadde det ansvaret som utenriksminister: Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde.

I dag vil ingen heve øynene over det. Men den gangen var dette noe som virkelig satte en ny dagsorden. For én ting er at nordområdene er der og er ett av satsingsområdene, men at «Nordområdene er det viktigste strategiske satsingsområdet for Norge». Det var nytt.

Og én ting jeg hadde med meg – apropos kart – var at da jeg studerte – ikke her, dessverre, men litt lenger sør, i Paris: Der var det sånn at på værmeldingskartet på TV, på fransk TV, så sluttet Europa på 60-graden. Og 60-graden ser dere går her, rundt her, omtrent gjennom Helsingfors, Stockholm, Oslo, Bergen. Så hvis man ‘stopper’ verden der, så er det dette som blir utsynet.

Jeg kommer jo fra Oslo, så jeg var så vidt med, på kartet. Men jeg husker jeg måtte sitte og si i klasserommet i Paris at det er en hel del av verden dere ikke ser nå. – Og når du ikke ser og ikke tar det inn, hva betyr det – f.eks. disse havområdene, som ligger der, av realiteter? Og for forståelsen av NATO-alliansen, som dekker hele dette området? Dette hadde jeg med meg.

Vi har egentlig gjennom 20 år løftet opp sceneteppet for nord. Som jeg gjorde her, bildet er fra talen holdt i 2005, her ser dere meg, omtrent på samme alder fortsatt … Dette er altså 2005. Og der oppe i hjørnet er diplomet som henger på kontoret.

Nordområdetalen i 2005

Det vi gjorde i denne talen, var å fortelle hva det vil si å gjøre nordområdene til det viktigste satsingsområdet. Vi hadde ekspertutvalget og en lang rekke personer vi fikk innspill fra, som dere ser på bildet og mange av dere ser jeg også i salen nå. Det viktige var å få innspillene fra nord; hva vil det si å gjøre nordområdene til et satsningsområde hvor politikk utvikler seg, en politikk for og med nordområdene? Det første var å si at vi har ikke et område som vi kalte «sørområdene» – så det er ikke som å sette en strek på kartet som sier at nord for dette er nordområdene og sør for dette er sørområdene. Det vi satte i gang ved å satse i nord, det var å si at her må hele Norge være med og se at dette er en del av vår felles norske virkelighet.

Og som utenriksminister så sa jeg at når jeg setter meg i stolen min – og ‘snurrer rundt’, slik sånne stoler er – og hvis jeg ser rett øst, så ser jeg inn i Sverige, det er stabilt og forutsigbart; ser jeg sør, så ser jeg ned i Europa – der har vi EØS-avtalen og våre europeiske venner og allierte – trygt; og ser jeg vestover, ser over Nordsjøen til Storbritannia og videre over til USA og NATO-samarbeidet, og da var jo Storbritannia en del av EU og videre, til USA, med vekslende administrasjoner.

Endringene og driverne i nord

Men hvis jeg så nordover, så ser jeg at i nord er der det skjer mest, der er det mest forandring. – Hvor mye forandring? Det er jo områder hvor det bor færre mennesker, totalt sett. De fleste i Arktis bor jo nord i Norge og i Russland. Det er der befolkningskonsentrasjonen her; et veldig morsomt tall som jeg ble minnet om en gang, er at det bor flere mennesker i Tromsø by enn det bor nord for den 60. breddegrad i Canada. Det kan vi se her, på kartet, der hvor den 60. breddegraden går rundt; her bor det altså færre enn i Tromsø by.

Og det vi så var klimaendringer, og det er jo kunnskapen om Arktis som har satt den moderne klimadagsorden – det er ‘Arctic Climate Impact Assessment’ fra starten av 2000-tallet – som satte den dagsorden som hadde betydning over hele verden. – Isen er i ferd med å smelte og det åpner for sjøruter. Og vi har energiressurser, mineralressurser, urfolks interesser, og krevende seilingsruter som jeg nevnte, og en geopolitisk sett voksende interesse.

Og det vi opplevde i de årene som kom, var at interessen bare vokste, også om Arktisk Råd. Fra starten på 1990-tallet var jo dette institusjon få visste om, nærmest. Men det vi opplevde på vår vakt fra 2005 var jo en enorm interesse og hvor skulle vi sette grensen for deltakelse? Vi hadde selvfølgelig de arktiske statene – men også mange observatører som ville inn. Så dette er altså en dagsorden i voldsom utvikling. Og jeg skal ikke ta hele denne historien – men si at vi satte mange mål – som styrking av kunnskapsinstitusjoner; universitetet i Tromsø ble det arktiske universitet og har nå en rekkevidde langt utover akkurat her, og et langt videre samfunnsoppdrag som dere leverer på.

Vi utviklet ‘Barents Watch’ – som var ‘Barentshavet på skjerm’. Det er et veldig levende, viktig prosjekt fortsatt, som gjør at vi kan kombinere meteorologi og all mulig data som blant annet er viktig for folk ute på sjøen.

Vi fikk en fordypning av samarbeidet i Arktisk råd knyttet til forurensning, miljø, sjøfart, søk og redning – egentlig et veldig pragmatisk arbeid med å få på plass ordninger og regler for dette.

Og så sa vi som en undersetning for nordområdesatsingen, at Norge skulle – med den ledende posisjonen vi hadde – vi skulle ha idéforsprang. Hva betyr det? Det betyr at vi skal forsøke å være ett eller to år før de andre ved å tenke viktige prinsipper for hvordan ting skjer her i nord; hvordan vi skal jobbe sammen. Det mener jeg vi har klart, stort sett, frem til nå.

Det betyr for eksempel at vår nordområdepolitikk skulle reflektere hvordan retten skulle forstås i nord – havretten.

Og så fulgte veldig mange andre etter oss, etter våre hovedprinsipper; EU gjorde det, Storbritannia gjorde det, USA gjorde det. Og det vil og bør fortsatt være slik at folk ser til Norge når det gjelder kunnskap om Arktis – i politikken, i forskningsmiljøene, i universitetsmiljøene.

På søndag kveld så var jeg i København i en ganske spesiell, nordisk middag hjemme på kjøkkenbordet hos Mette Frederiksen, den danske statsministeren. Vi vet jo at Danmark står i en krevende situasjon og jeg skal komme litt tilbake det. Men rundt det bordet så var samtalen med finnen, svensken og dansken – og til meg; hvordan ser dette ut, dere kan jo Arktis. Det er et resultat av at alt vi har gjort og at vi har vært ledende i kunnskapen om Arktis i 25 år.

Russland

En siste ting i historiefortellingen er dette: Det var jo tøvær med Russland. Jeg kom hit for å holde min forelesning i november 2005, rett fra Harstad, hvor vi hadde møte i Barentsrådet og jeg var der en kveld med Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, han er fortsatt Russlands utenriksminister, og er et av ansiktene som fronter krigen i Ukraina.

Jeg kommer til å ta med meg for resten av livet den transformasjonen som vi har vært igjennom der; en verdens mest erfarne diplomater, jeg vil anerkjenne ham for det, og mellom 2005 og 2009 så var han den kollegaen jeg oftest møtte, etter min svenske kollega, fordi vi hadde et veldig nært samarbeid. Folk-til-folk, grensepasseringer – rundt 1990 da tøværet kom, så var det 4-5 000 som krysset grensen ved Storskog – og i 2010 var det om lag 300 000. Og vi hadde folk-til-folk, det var bedrifter og næringsliv og store visjoner, og det store vi gjorde, var å forhandle om delelinjen i Barentshavet, og nå er den altså der (kart).

For å oppsummere det som har skjedd i ett bilde; jeg var i Kirkenes i februar 2024, rett etter at Navalnyj døde, og det var en spontanaksjon der ute i gaten, man kunne legge ned blomster og tenne lys. Vi er altså igjennom – vi begynte å se det ut mot slutten av det tiåret – det som var – at Russland trakk i autoritær retning. Vi brukte det bildet at Russland er på en måte i transisjon; vi vet ikke helt hvor de landet, men vi har nå sett hvor de landet – brutalt, totalitært, med store konsekvenser – og vi må stå opp for våre verdier og være tydelige på det. Det har mange dramatiske konsekvenser.

Rektoren sier at mye av det samarbeidet de har, i mange fag, rett og slett har stoppet, må stoppe. Men vi må alltid ha visjonen og den tanken at dette kan komme tilbake en dag, men dette er på en måte en brutal realitet i dag.

Dette synes jeg det er viktig å ta med når det gjelder nordområdepolitikken, for i Norge er jo havet nøkkelen. Se på den kystlinjen – det hadde jeg ikke med i forelesningen i 2005 – men det har jeg funnet ut nå – med ChatGPT. Hvilket land har verdens lengste kystlinje? Og da trekker man målebåndet rundt øyer og alt som er, og svaret på det er Canada. Neste spørsmål; hvem er nummer to? Norge. Ikke Russland, ikke Australia, men det er altså Norge.

La det være, men se på geografien. Det er så interessant – for dere som studerer statsvitenskap og havrett og orienterer dere ut fra det; for meg er det en læresetning at man tenker og trenger geografi. Dette er et godt kart. Geografiens definisjon for sikkerhetspolitikk og et lands utsyn er utrolig viktig. Og for oss er det jo havet som forteller den historien.

Delelinjen

Havretten som ga kyststatene rettigheter, i økonomiske soner, men også plikter – det er viktig å ta med. Og så kan du komme til den konflikten at du ‘treffer på’ andre lands grenser. Vi har ryddet opp i det med Storbritannia, med Danmark, men det store spørsmålet var jo der i nord, hvor vi hadde ‘overlapping claims’ med Sovjetunionen fra midten av 70-tallet.

Og på vanlig vis tenkte jo sovjeterne/russerne at en grense mot oss skulle gå lenger vest, mens vår analyse var at den måtte gå lenger øst. Så prøvde vi å forhandle om det, i mange runder, for å bli enige om å nærme oss en grenselinje. Da vi overtok så var det fortsatt 350 000 km2 som var ‘disputed’, altså omstridt område. Og det var for så vidt mulig å leve med, det foregikk fiskerier der, det var egentlig lavspenning, men jeg tror at for alle stater og saker av en viss størrelse, så er det ingen ønsket posisjon å ha uavklarte grenser med et land som Russland.

For meg var tanken da – dersom muligheten kom til å forhandle det, så måtte vi gripe den. – Aldri under hastverk, aldri under press, men søke den muligheten.

I samtalen min med Lavrov der i Harstad i 2005, så var dette ganske fjernt på Russlands dagsorden. Det var mange andre ting der, så det fikk vi se på senere. Men så kom det – noe senere, det var i 2007 – så meldte det seg felles interesse for å se på dette. Og vi forhandlet da den første lille delingen, som er i Varangerfjorden, helt innerst. Hvor vi delte; her går det en linje, ser dere, i de aller mest kystnære områdene. Det ble en liten traktat, undertegnet begge steder, og den la malen for de store spørsmålene.

Og det vi da jobbet med og forhandlet om, det var hvordan vi skulle dele dette området her (på kartet), og få til den streken som dere ser nå, den går opp forbi Svalbard og Kvitøya, den veien. I april 2009 kom den enigheten. Det var dramatisk i seg selv.

Det var et sånt asketeppe over Europa. Og forhandlere – mellom Moskva og Haag og Norge, i bil – lå og sov bak i bilen hele natten for å komme fram. Det er en fantastisk historie i seg selv. Vi endte med å dele området 50-50 til hver side hvor vi ble enige om en strek i midten, etter moderne havrett. Det er viktig å ta med det, for dette var også Russland. For i 2008 hadde Russland vært i fullskala krig med Georgia noen måneder. Men så, to år etterpå, gjør de altså dette.

Norge har nå ingen ‘stiplede linjer’ mellom land. Dette mener jeg at vi har ryddet opp i, et viktig arbeid, et havrettsarbeid. Og vi har undersøkt og kartlagt vår kontinentalsokkels yttergrenser som kyststat, etter havretten, som gir oss suverene rettigheter til å undersøke og utnytte naturressursene. Vi var det første arktiske landet som gjorde det.

Dette er et nytt relevant kart (over Nord-Norden) for dagens situasjon. Vi fikk denne avtalen med Russland i 2010, og så kom Krim, okkupasjonen og krigen i Donbas 2014-15, og så er på en måte resten i historie. Men dette kartet er jo blitt relevant på en annen måte etter at Sverige og Finland ble medlemmer av NATO. Nå er dette (kartet) noe som militæreksperter kaller strategisk dybde. Det handler om å se sammenhengen mellom territorier som man skal forsvare. Og igjen så er det interessant å se hvordan kart endrer bildene for hva som er våre muligheter, oppgaver og utfordringer.

NATO, Norden, forsvarssamarbeid

Hele ideen med NATO-samarbeidet er at blir det en krisesituasjon, så skal vi, om vi trenger det, kunne få hjelp fra havet. – Men ikke bare vi. Det kan gjelde Norge, Sverige og Finland. Og skal man nå Sverige og Finland fra havet, så må man gjennom Norge. Og det har vi et nært samarbeid om i Forsvaret. Espen Barth Eide var, som forsvarsminister og som statssekretær i Forsvarsdepartementet, en av pionerne for å utvikle forsvarssamarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland fra da de var utenfor. – Fordi små land kan ikke ha et ‘silo-forsvar’, vi må samarbeide om innkjøp, hvordan vi planlegger, og veldig mye annet.

Men det er jo helt annerledes nå. Når vi er med i NATO, har vi de samme reglene, de samme prosedyrene for hvordan vi jobber.

Så det som er Nordområdene i en usikker tid i dag, det er veldig mye knyttet til dette. – Hvordan vi planlegger og hvordan Norge tar med seg sine tradisjoner – gode venner – for at vi i nord, som vi definerte i vår nordområdepolitikk, søker mot det vi kalte "High North – Low Tension".

Det skal være lavspenning i nordområdene. Det skal være tydelig håndhevelse av suverenitet. Og noen av de mest krevende tingene for Norge har jo vært fiskerioppsyn. Hvis vi kommer over fartøy som fisker utenfor reglene, enten det er norsk, spansk eller russisk, så vil de bli oppsøkt. Noe av det første som skjedde da jeg ble utenriksminister, var saken hvor en russisk tråler stakk av med norske inspektører om bord. Og Russlands nordflåte gikk ut for å beskytte den måten. Og det var jo mye dramatikk, på min første sak, for å løse den saken.

Men for Norge har det alltid vært ekstremt viktig å være konsistent. Norge er forutsigbar og langsiktig – og hvis noen utfordrer fiskerireglene, så går vi inn, uavhengig av nasjonalitet.

Lavspenningen betyr jo det at vi er forutsigbare og langsiktige. Det er bare noen kilometer fra vår grense inn til Russlands store atomvåpenarsenal, som er deres avskrekkingsevne. Det er en del av vår historie, det er en del av vår realitet, som vi må håndtere.

Og fordi det er så lite kunnskap i mange land om realitetene her i nord, så er det vår oppgave å være til stede her og legge føringene for hvordan vi håndterer dette. Nå opplever vi jo at våre allierte seiler opp langs kysten vår og er til stede. Og da er vi opptatt av at det er bra, men vi seiler med dem. Vi skal også være der for å sørge for at vi holder dette innenfor de rammene som er det forutsigbare.

Jeg tror det er i russisk interesse å sikre lavspenning i disse områdene. For det å ha ustabilitet i disse områdene, hvor vi har disse viktige kapasitetene, som ikke er rettet mot oss, men det er altså Russlands atomvåpenarsenal, deres atomstrategi, for å si det på den måten.

Det som jo er veldig sørgelig – og det er mange ting som er sørgelig – det er at utviklingen har gått den veien, at Russland har gått den veien, at vi i dag er der vi er. Vi har Arktisk råd som vi får til å fungere, selv om invasjonen kom og Russland er ute av dette samarbeidet.

Det jeg synes er nesten mest beklagelig, er at all sivilsamfunnskontakt er tatt ned. Fordi det var jo sivilsamfunnet, i tiden etter at det bare var 4 000 som reiste over grensen, som banet veien for at vi kunne få forskningssamarbeid og utdanningssamarbeid og næringssamarbeid mellom landene.

Og når den kraften er ute, så er det også vanskelig i forhold til en lang rekke andre ting: Urfolk, rettigheter, samarbeid – på tvers av grensene, en viktig dimensjon. Da jeg reiste til møter i Arktisk råd, så hadde jeg en avtale med Sametingspresidenten om at hun brukte halvparten av vår taletid. Jeg snakket i første halvdel og hun i andre halvdel. Det var mange som mente at det ikke var formålstjenlig å gjøre det på den måten, men for alle de temaene vi snakket om, som jo var viktige for den hjemlige agendaen og Nordkalotten, så var det naturlig å dele tiden. Det var viktig, når vi ser til alle de andre samarbeidsområdene, at vi holdt vedlike kontakten mellom sivilsamfunnene.

Det er fred langs vår grense. Dette er ikke meg (et bilde fra Grense Jakobselv, patruljering), men det kunne ha vært meg – vi kjørte med snøscootere langs grensen, i fjor. Vi følger nøye med på det som skjer. På den andre siden av grensen så er jo veldig mange av de militære i Russland – det vil si, de er ikke der nå – de er sendt Ukraina. Og det vi vet om det, er at veldig mange ikke kommer tilbake, de deltar jo i en forferdelig krig.

Men vi fordyper samarbeidet nå med våre nordiske naboer. Kanskje aller viktigst er Finland, vil jeg si. – Fordi Finland og Norge er to land som har grense til Russland. Men Norge er det eneste landet som kan si dette: Vi har vært i fred i Russland i tusen år. Jeg tror Norge er det eneste nabolandet som Russland har grense til i dag som de ikke har vært i krig med. Dette er historiske fakta og det må vi ta vare på. Vi må minne om det.

Med finnene – her er et bilde av den finske presidenten på sitt første utenlandsbesøk, som president, til Norge – så ser de på Russland på en annen måte enn andre land fordi geografi betyr så mye. Og det synes jeg det er viktig at dere tar med dere; at vi skal være stolte over og vise den erfaringen vi har fra nord.

Og så har vi et eget samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland; som dere ser her på dette bildet – fra Bodø. Nå møtes vi jevnlig for å diskutere sikkerhetspolitikk; det gjør også utenriksministrene og forsvarsministrene og forsvarssjefene. Og vi har til sammen betydelige kapasiteter, de nordiske land, i det vi kaller Nord-Norden, i det å ivareta vårt forsvar og vår sikkerhet. Dette er en veldig viktig del av forsvarsplanen vår, som dere nå kjenner. Den baserer seg på at vi skal samarbeide med landene rundt oss, våre naboer.

Energi

Så er det – kraft. Viktig, kontroversielt og vanskelig. Nå er alle land i Europa i dag stilt overfor denne utfordringen: Hvordan skal økonomien vår være fremtiden? Hva slags kraft skal den drives på? Hva skal gi lys i husene? Er det fra kjernekraft? Er det fra kull? – Kull er på vei ned. Kjernekraft har vært på vei ned, kommer kanskje noe på vei opp.

Men det må gå i retning av det fornybare, det av-karboniserte. Det gir rom for utrolig krevende omstillinger – som nå skjer i mange land. Vi har våre egne erfaringer. Vi har kraft på land, vann, vind, dette (nytt bilde) er fra vidda og illustrerer jo hvor viktig det er for oss i Norge å gjøre tingene i riktig rekkefølge, lokalt. Vi har forpliktelser etter FN-konvensjoner og plikter å utrede og gjøre ting på riktig måte. Det er en norsk problemstilling. Men når vi reiser rundt til hvert eneste land i Europa så ser vi hvordan omstillingene av energisystemene til det fornybare reiser mange veldig grunnleggende problemstillinger.

Det første er at den nye, fornybare kraften ikke er regulert; når det blåser, når det er sol og vi vet ikke når det er. For det andre er ikke overførings- og lagringssystemene utvidet nok for å ta vare på dette.

Alt dette er prosjekter som det må arbeides med. Også dette er en problemstilling som gjelder for oss. Vi trenger mer kraft. Vi trenger mer nett. Og vi trenger mer enøk; bruke kraften på en bedre måte. Vi er vant til, og vokst opp med – og særlig dere – at vi har et kraftoverskudd, lavpris, og det er sånn vi vil at det skal være. Men det er ingen som er garantert kraftoverskudd, fordi alt vi gjør i samfunnet vårt krever mer kraft.

Ta det som alle er opptatt av, veldig fascinerende, ChatGPT eller det kinesiske DeepSeek; vi stiller spørsmål og får raske svar. Det er enormt kraftkrevende. Karianne (Tung), vår digitaliseringsminister, sa følgende i et regjeringsmøte; hvis du gjør et vanlig Google-søk, så bruker du 0,5 enheter kraft, men gjør du et KI-søk, så bruker du 15. Og hvis du ganger opp dette – når alle gjør det – så blir dette én illustrasjon på store kraftutfordringer.

Dette er en del av nordområdenes utfordringer og alle samfunns utfordringer. Og jeg mener at vi skal klare å opptre på en god måte; snakke sammen, planlegge godt, slik at vi kan utvikle kraft og mer fornybar kraft i Norge, for ny næringsvirksomhet i nord, hvor vi har store muligheter, kan ta nye initiativer, bruke naturressursene våre – samtidig som vi skal klare å gjøre dette på en måte som passer godt med de pliktene vi har i forhold til tradisjonell virksomhet og andre forpliktelser vi har i den retning.

Nå viser jeg her et bilde fra Melkøya. – Kontroversielt, mye omdiskutert. Et prosjekt jeg mener er veldig viktig. Dere vet hva Melkøya er; de tar inn gass fra Barentshavet, tar ut en del CO2 som blir lagt ned igjen under havbunnen, og sender LNG til Europa, flytende gass. Det vi klarte å levere av mer gass til Europa, etter at Ukraina-krigen begynte, den kom herfra, fra Melkøya. Vi økte vår eksport til Europa med 8 % og avverget en krise i Tyskland og andre land som var helt nede i lagrene sine.

Men Melkøya slipper ut mye CO2, og vi skal få utslippene ned. Derfor er prosjektet om å elektrifisere Melkøya og drive det på strøm og ikke på gass, et viktig prosjekt. Men det er viktig å skaffe den kraften uten at det går ut over andre kraftbehov og -priser i Finnmark og ellers i nord. Og det har vi full mulighet til å gjøre hvis vi utvikler våre fornybare ressurser, som er enormt store i nord, både i havet etter hvert – men også på land. Og hvis vi ikke klarer det, så er Melkøya over, en gang utpå 2030-tallet. Hvis vi klarer det, så kan Melkøya fortsatt være en ressurs for energi til Europa og til verden i flere tiår fremover.

Så dette er den store energitransisjonen vi står i nå; hvis vi klarer å ta CO2 ut av gassen og deponere det 2 000 meter under havbunnen; så har vi både løst en stor energiutfordring, ikke bare for Norge – men for veldig mange andre land, og vi har skaffet oss et industrielt veldig viktig prosjekt for norske arbeidsplasser også i nord. Og vi er jo der nå. Og den første hele verdikjeden for å kunne hente CO2 fra industrien i Europa, fra avfallsanlegg i Norge og Europa, fra gjødselproduksjon i Nederland, få det om bord på et skip, til et sted utenfor Bergen (Øygarden), så ti mil utenfor kysten og så 2 000 meter ned – og det blir der nede. Dette har vi kunnskap om nå.

Nå diskuterer man i Europa om det skal bygges et eget rør, for CO2 fra kontinentet og opp til disse mulighetene for å deponere det. Og her er Norge helt i front.

Elementene i en ny nordområdestrategi

Så skal det være en viktig del av nordområdesatsingen vår – Maria (Varteressian) som sitter her, som leder arbeidet i UD og med departementene om vår nye nordområderådestrategi, som kommer til å ha noen veldig klare strekk i det jeg har snakket om nå – men det er selvfølgelig en 2025-versjon. Alle departementer er engasjert i dette.

Og hvis det er ett hovedtrekk i den planen, så er det at vi jobber med å ta nordområdesatsingen ‘på land’; det er her vi bor. Dette (bildet, nytt lysark) er fra Vadsø, som har tilbud etter skoletid til ungdom å mekke motorsykler. – Lagt til rette av dyktige folk som kan gi dem opplæring i hvordan forstå maskiner, energi og som gir av sin tid.

Men det er både sikkerhetspolitisk viktig og av alle andre hensyn viktig å legge til rette for at det er bosetting i nord, i kommunene våre langs kysten. Og det er ikke noen enkel ‘bryter’ å skru av og på om akkurat hva det er som virker, men det er en veldig viktig del av regjeringens politikk å legge forholdene til rette for at det er arbeid og at det er kraft i nord. Og at det er arbeid for meg som vil bo der og at det er arbeid for partner, ektefelle. Og at det er velferd og kulturtilbud som gjør at her er det verdt å leve.

Og vi kan gjøre mange ting fra myndighetenes side med individuelle tiltak, som kutt i studielån, lavere arbeidsgiveravgift og andre slike tiltak. Men det er flere, andre ting som jeg mener er kjernen i dette med arbeid og aktivitet – og det som ligger i det. Klarer vi ikke å få frem mer fornybar kraft, så legger det en veldig demping på hva vi kan gjøre. Det er jo spennende industriprosjekter nå, blant annet i Sør-Varanger og Kirkenes-regionen, men svaret er ofte ‘nei’; det er ikke mulig å komme i gang med det; det er altså ikke nok kraft til å satse.

Dette (nytt lysark) er det nye Hammerfest sykehus som jeg var med og åpnet for tre uker siden. Og det er jo en ganske fascinerende historie at om ikke Hammerfest er verdens nordligste by, så er i alle fall dette verdens nordligste sykehus. Og når det bygges et nytt sykehus i Norge, så skal det være akkurat som ‘verdens beste sykehus’. Sykehuset er bygget på budsjett og tid, det er egentlig ganske fantastisk. – Og et uttrykk for hvordan nordområdene nå gir nye, viktige dimensjoner til både velferd og trygghet i nord. Sykehuset har jo vært et diskusjonstema, både med tanke lokalisering og mye annet, men la nå det være nå, for dette er en fantastisk historie om hvordan også satsing i nordområdene på kvalitet og velferd har gitt resultater.

Tromsø

Så må vi bare heie på forskningen, rektor. Og ha god dialog om det. Jeg nevnte ‘Arven etter Nansen’ og vi har blant annet Fram-senteret, som i all den tid jeg har jobbet med dette, har hatt mye pågang og interesse, ikke minst utenfra. Tromsø ble jo ‘den arktiske hovedstaden’ i 2008, tror jeg det var. Og sekretariatet for Arktisk råd ble lagt hit, i kamp med mange andre hovedsteder. Men vi klarte å argumentere overfor andre kandidater at en hovedstad behøver ikke være landets hovedstad, men det må være hovedstad for det vi snakker om.

For når vi snakker om Arktis, så er det ingen som kan slå Tromsø i kombinasjonen av næringsliv, forskning, folk, beliggenhet, geografi. Så det at vi nå blant annet har dette sekretariatet her, gjør at andre land sender sine diplomater hit, og at det er et fokus her. Og veldig mye i politikken handler om oppmerksomhet – det er et veldig spennende tema, ‘attention’, hva det er som fanger ‘attention’. – Se på den amerikanske valgkampen som vi har bak oss, som egentlig kan defineres og forstås på mange måter, men hvem var det som klarte å skape mest oppmerksomhet? Og geopolitikk, nordområdepolitikk, handler også om det.

Her (nytt bilde) har vi Ny-Ålesund, forskningen på Svalbard – et veldig viktig bidrag for Svalbard-samfunnets videre utvikling. Vi vet at 2025 er året for utfasing av kull. Vi må ha ny energitilgang på Svalbard og sørge for at Svalbard-samfunnet er levende og kunnskapsbasert.

Jeg skulle ha hatt én plansje til som ikke er her, og det er et bilde fra Ilulissat på Grønland i mai 2008. Da kom utenriksministrene fra de arktiske landene sammen for å vedta en erklæring. Og jeg vil nevne dette, nå til slutt. For akkurat nå, den siste uken, har vi fått aktualisert igjen at amerikanerne sier at ‘Grønland, det er noe vi kunne tenkt oss, det er vårt’. Jeg vet jo, som mine nordiske kolleger, at Grønland er en del av det danske riksfellesskapet og det er historien om det.

Men det vi jobbet med for å få idéforsprang, i 2005 og framover, det var å svare på dette spørsmålet som noen stilte – gjelder det regler i nord? Det er vel bare hav- og isøde og ingen mennesker der. Det er ‘Terra nullius’ som kanskje juristene ville ha sagt, ingenmannsland, et område som er ikke-regulert. Om ikke lovløst, så uten lover som gjelder? Og vi vet jo godt at det er feil. Men det er ikke bare snakk om å ha og få rett.

Derfor var poenget å kunne si det at havretten gjelder i Arktis. Og – tro meg – veldig informerte politikere i Europa, var ikke klar over at Arktis var et hav. Antarktis er en ‘stein’ med is på – nå er jeg veldig upresis – mens Arktis er et hav med is på, ja litt tynn is. Og havretten gjelder selv om det er is eller ikke is.

Men så kom det fundamentale spørsmålet – om vi ikke måtte diskutere dette, om vi ikke var i tvil om dette, men nei – det er farlig å gå den veien. Og derfor så var meningen med dette møtet i Ilulissat i mai 2008, det var å slå fast – i det som heter Ilulissat-erklæringen – dere kan google den, det er en veldig enkel og god tekst, det er Norge og Danmark som jobbet med den sammen – den sa veldig enkelt forklart at havretten gjelder i nord, den gjelder i Arktis. Vi trenger ikke nye institusjoner eller nye grunnleggende regler for å håndtere forholdene mellom oss.

Men vi må på det grunnlaget jobbe for å ta klimahensyn, miljøhensyn, urfolks rettigheter, transport, søk og redning, fylle de hullene som virkeligheten utfordrer oss med. Amerikanerne har ikke ratifisert havrettskonvensjonen. Det er fordi Reagan mente på 1980-tallet at det var et sosialistisk-kommunistisk påfunn, dem om det. Men amerikanerne har alltid fulgt den. Det fascinerende med det amerikanske systemet er at utenriksministrene deres og andre – som vi har jobbet med – har alle sagt at dette er i amerikanske interesser å følge, men vi kommer ikke til å få det igjennom i Senatet, så vi prøver ikke på det, men vi følger det allikevel.

Så i disse dager – hvor det kommer nye toner om hvem og hva som tilhører hvem – så tror jeg det er viktig at vi som Norge, som en del av vår nordområdepolitikk – er veldig tydelig på at havretten gjelder, at folkeretten gjelder. Og som Espen (Barth Eide) minnet om på et annet sted i går – vi snakker mye om NATO-paktens artikkel 5 – som er ‘én for alle og alle for én’, hvis det verste skjer – at NATO-pakten har også en artikkel 1, som sier at alle medlemmer av NATO forplikter seg til ikke å bruke voldsmidler mot hverandre, men løse uoverensstemmelser på fredelig vis.

Så jeg tror jeg skal avslutte med å gå tilbake til dette kartet (verden sett nordfra), som egentlig er til dere – til deres generasjon studenter som skal jobbe med ulike fagretninger. Dette er ett sentrum i verden. Det er mange andre også. Der er ‘cold-spots’ – og der er ‘hot-spots’. Men dette er en del av den geopolitiske virkeligheten som kommer til å bli viktig fremover, hvor vi må og skal ha ambisjonen om å ha idéforsprang, basert på våre verdier og vår kunnskap. Og derfor så er Universitetet i Tromsø et av våre aller, aller viktigste. – Takk for oppmerksomheten.