Tale på minnemarkering – 50 år siden Tretten-ulykken

Kjære alle sammen!

I dag er vi samlet for å minnes ofrene for en grusom hendelse vi så gjerne skulle vært foruten. I dag går tankene til alle de som ble rammet eller berørt av den tragiske Tretten-ulykken for 50 år siden.

Det var her på Tretten stasjon de to persontogene skulle ha krysset hverandre. Men det skjedde dessverre ikke.

I stedet møttes de to togene med til sammen nesten 800 passasjerer litt nord for stasjonen. Lokførerne så hverandres tog og dro i nødbremsene. Men den fatale kollisjonen var ikke til å unngå. 

27 mennesker mistet livet i den mest alvorlige og tragiske togulykken i Norge i fredstid.

27 liv som brutalt og meningsløst ble revet ut av tiden. Igjen sto venner og familie – i sorg, i sinne, i sjokk og fortvilelse. I tillegg ble 25 mennesker skadd.  

Nødetatene stor overfor en formidabel oppgave i møtet med de sammenklemte vognene. Først etter rundt seks timer ble den siste overlevende hentet ut. 

I tillegg la medpassasjerer og innbyggere lokalt ned en uvurderlig innsats i redningsarbeidet. En så alvorlig ulykke medførte sterke inntrykk som det naturlig nok ble vanskelig for mange å bearbeide.

Tretten-ulykken viste at sikkerheten på norsk jernbane ikke var god nok. I etterkant ble det gjennomført tiltak for å gjøre jernbanen tryggere. Men det var dessverre ikke nok til å forhindre ulykker også etter 1975.

Selv om det ikke er mulig å sikre seg 100 prosent mot ulykker, må vi hele tiden jobbe for å bli bedre. Og har norsk jernbane blitt sikrere etter den forferdelige ulykken her på Tretten for 50 år siden.

Det har blitt etablert tekniske barrierer i jernbanesystemet som skal forhindre tilsvarende ulykker. To eksempler på dette er nødradio og hastighetsovervåking. 

I tillegg har det forebyggende sikkerhetsarbeidet i sektoren blitt mer systematisk, med mer oppmerksomhet på risikostyring basert på risikovurderinger.

Statens havarikommisjon har fått en sentral rolle for å analysere ulykker og gi læring for å styrke det forebyggende sikkerhetsarbeidet. Statens jernbanetilsyn har fått en tydelig rolle og posisjon.   

I transportsektoren er sikkerheten aller viktigst. Den går vi ikke på akkord med. I fellesskap har vi et stort ansvar for å skape en god sikkerhetskultur og å gjøre alt vi kan for å redusere risikoen for ulykker. 

Sikkerheten på norsk jernbane er i dag veldig god, men fatale ulykker skjer – særlig ved planoverganger og i forbindelse med arbeid i spor.

Sikkerhet krever kontinuerlig oppmerksomhet og samarbeid for at vi skal bli bedre. Det gjelder selvsagt ikke bare i selve trafikkavviklingen. Det gjelder også utfordringer som ekstremvær, skred og ras.

Dette alvoret fikk vi en tragisk påminnelse om i høst da et tog kjørte inn i et ras og forulykket på Nordlandsbanen. Lokføreren omkom.

I dag er det tid for omtanke og refleksjon. Et halvt århundre har gått.  Mange kjenner fortsatt på sorgen og savnet etter 27 som mistet livet.

Våre tanker går også til de 25 passasjerene som ble skadd, til medpassasjerer, og til alle profesjonelle og frivillige som deltok i redningsarbeidet etter Tretten-ulykken.

Jeg vil på vegne av regjeringen legge ned en krans her ved den nye minnesteinen.