Hvorfor arbeidet mot diskriminering og rasisme er så viktig

Kjære venner fra kommuner, organisasjoner og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. 

Tro er en privatsak, sier noen.

Men det stemmer ikke.

Hva du tror – eller ikke tror – er en viktig del av identiteten din.

Det er jo ikke slik at vi legger igjen troen eller livssynet på kjøkkenbordet hjemme når vi går på arbeid, på trening, på foreldremøte og på dugnad i nabolaget.

Denne identiteten er like viktig som identiteten som arbeidstaker, treningskamerat, forelder og nabo.

På arbeidsplassen, treningen, foreldremøtet og dugnaden møter vi mennesker som ikke tror det samme som oss.

Det er en styrke.

For når mennesker med ulike livssyn og ulike ståsteder løser oppgaver sammen – blir oppgavene som oftest løst på bedre måter enn når menneskene som løser dem er kliss like.

For når mennesker med ulike livssyn og ulike ståsteder møtes og snakker sammen – blir forståelsen dem imellom større og felleskapet sterkere.  

Regjeringen ønsker at flere skal ta del i arbeidslivet og de små og store fellesskapene som binder oss sammen.

Fordi vi trenger at alle som kan jobbe – jobber det de kan for å løse oppgavene våre, skape verdiene våre og opprettholde velferdssamfunnet vårt. 

Fordi vi alle trenger å høre til i et felleskap der det er bruk for oss og finnes en plass til oss.

Men det er barrierer som stenger mennesker ute fra arbeidsplassene og fellesskapene våre.

En av disse barrierene er diskriminering på grunn av tro og livssyn. 

I et livssynsåpent samfunn skal det være trygt å ha en tydelig religiøs identitet uten å bli utsatt for rasisme, diskriminering eller hatytringer.

Men det er ikke trygt for alle i samfunnet vårt.  

For vi vet dette:

Hvis du viser troen eller livssynet ditt når du stiller på jobbintervju – kan du risikere å ikke få jobben.

Hvis du viser troen eller livssynet ditt når du kommer for å se på leiligheten som skal leies ut – kan du risikere å ikke få leie den.

Hvis du viser troen eller livssynet ditt når du trenger tjenester eller kjøper varer – kan du risikere å bli møtt med fordommer og forutinntatte holdninger om hvem du er og hvordan du er.

Dette stenger ikke bare mennesker ute fra arbeidsplasser og felleskap.

Det svekker tilhørigheten og tilliten i samfunnet vårt.

Det er alvorlig.

For de som blir stengt ute.

For fellesskapet vårt.  

Derfor har regjeringen fornyet og forsterket innsatsen for å bekjempe rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion.

I 2023 la vi fram en handlingsplan mot rasisme og diskriminering som inneholder en rekke grep.  

Vi har gjennomført mange av dem. 

Å bekjempe og forebygge rasisme og diskriminering krever mange former for innsats på mange områder.

Det krever innsats som er rettet mot alle: Som å heve kunnskapen i befolkningen.

Det krever innsats som er rettet mot noen: Som å skape trygghet for utsatte grupper.

Jeg skal ikke ramse opp alle tiltakene i handlingsplanen vår – men løfte fram noen av dem.

Et viktig mål er å gjøre arbeidsplassene våre mer inkluderende.

Vi har fått på plass en årlig rapportering om tiltak mot rasisme og diskriminering i arbeidslivet.

Vi gjennomfører en kampanje for å gjøre arbeidsgivere mer bevisste på holdninger som fører til diskriminering og mer bevisste på at mangfold på arbeidsplassen lønner seg.

Vi jobber målrettet for å gjøre ledere i staten bevisste på verdien av mangfold når de skal utvikle arbeidsplassene og rekruttere nye arbeidstakere.

Et annet viktig mål er å bekjempe og forebygge rasisme og diskriminering som rammer unge. Det er viktig av mange grunner.

Å oppleve at du blir sett ned på eller stengt ute på grunn av tro eller livssyn når du er ung – er ikke bare vondt når det skjer.

Det kan gjøre det vanskeligere å følge med på skolen, vanskeligere å komme inn i arbeidslivet og vanskeligere å delta i samfunnslivet.

Vi tar derfor grep for å bygge trygge skolemiljøer der alle elever blir inkludert og respektert – uavhengig av tro eller livssyn.

Vi vil sørge for at unge som opplever rasisme og diskriminering skal vite hvor det er hjelp å få – og få hjelpen de trenger.    

Kunnskap og kompetanse er viktige verktøy for å forebygge og bekjempe rasisme og diskriminering. 

Vi tar derfor grep for å heve kunnskapen i befolkningen og styrke kompetansen hos dem som gir tjenester til befolkningen – som helsetjenesten, politiet og NAV.

Vi tar grep for å skape flere arenaer for dialog.

I fjor la regjeringen både fram en handlingsplan mot muslimfiendlighet og en handlingsplan mot antisemittisme.

De handler også om å spre kunnskap, skape dialog og skape trygghet for utsatte grupper.  

Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering heter «Ny innsats».

Vi er – som dere hører – i full gang med denne innsatsen. 

Men for å lykkes trenger vi dere i kommunene, dere i organisasjonene og dere i tros- og livssynsamfunnene.

For dere befinner dere der mennesker lever livene sine.

Der mennesker går på arbeid, på trening, på foreldremøte og på dugnad i nabolaget.

Der mennesker tror – eller ikke tror. 

Det gir dere en innsikt og en utsikt som fører til at dere ser hva som bør gjøres og hvordan det kan gjøres.

Jeg vet at mange av dere i kommunene jobber målrettet for å forebygge og bekjempe rasisme og diskriminering.

Regjeringen er opptatt av å støtte dere i dette arbeidet.

Jeg vet at dere i Samarbeidsrådet har vært med på å bygge det livssynsåpne samfunnet stein på stein gjennom å skape arenaer for dialog og sameksistens på tvers av livssyn og tro.

Regjeringen er opptatt av å styrke dialogen og samarbeidet med dere i oppfølgingen av strategien som vi legger fram i dag.

Under pandemien strevde myndighetene med å nå fram til deler av innvandrerbefolkningen med viktig informasjon om smittespredning og vaksiner.

Derfor begynte de å samarbeide med de frivillige organisasjonene.

Organisasjonene ga myndighetene råd om hvordan de skulle gå fram for å få ut den viktige informasjonen – og ble med på jobben.

Samarbeidet mellom myndighetene og organisasjonene var viktig for beredskapen og håndteringen av krisen.

Slik samarbeidet mellom myndighetene og dere i organisasjonene og tros- og livssynsamfunnene er viktig for beredskapen og håndteringen av kriser.

Mange opplever tida vi lever i som en krise.

For krigene og konfliktene i verden finner veien til landet vårt.

Frontene er hardere. Retorikken mer hatefull.

Jenta med hijab på hodet og gutten med davidsstjerne rundt halsen kan oppleve å bli stilt til ansvar for grusomheter noen helt andre har utført et helt annet sted i verden.

Dette er mange av dere er bekymret for.

Det er jeg også.

Men, kjære venner.

Vi også grunn til å være håpefulle.

Jeg vil oppfordre alle som er bekymret til å slå opp på side 19 i strategien for et livssynsåpent samfunn.

Der står det beskrevet hvordan dere i Samarbeidsrådet samlet tretti muslimer, jøder og kristne til dialog om situasjonen i Midtøsten og hvordan den den har ført til mer hat og mistenkeliggjøring.

Etter møtet sa generalsekretær Birte Nordahl:

«Jeg er imponert over hvordan deltakerne var åpne og lyttende til hverandre og samtidig tro mot sitt eget ståsted. Dette gjaldt ikke minst de unge representantene. Det er forbilledlig – og det gir håp.»

Jeg er helt enig.

Det er forbilledlig – og det gir håp.

Vi må gjøre som disse ungdommene.

Vi må være åpne og lyttende på samme tid som vi er tro mot vårt eget ståsted.

Vi må både anerkjenne hverandres tro og livssyn og anerkjenne hverandre som fullverdige medlemmer i det samme fellesskapet.

For selv om vi har mange ulike identiteter – har vi en som er felles.

En felles identitet som vi ikke legger igjen på kjøkkenbordet hjemme, men tar med oss når vi går på arbeid, på fotballtrening, på foreldremøte og på dugnad i nabolaget.

En felles identitet som gjør at vi kan jobbe sammen, trene sammen, gå på foreldremøte sammen og gå på dugnad sammen.

En felles identitet som handler om at vi hører sammen.

I det samme mangfoldige fellesskapet.